Dette hellige evangelium på 1.påskedag står skrevet hos evangelisten Matteus 28:1-10

 

Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven.  2 Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den.  3 Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø.  4 Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde.  5 Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede.  ⁶ Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!  ⁷ Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»
     8 Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene.  9 Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. ¹⁰ Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»

Det er en kraftfull oppstandelsesberetning som evangelisten Matteus forteller. Han gir mer lys og lyd og dramatikk til hendelsen enn det de andre evangelistene Markus, Lukas og Johannes gjør.

Et kraftig jordskjelv. En engel – som lynet å se til. Bevæpnede soldater som skjelver av redsel..! Det er frykt og jublende glede i skjønn forening. Alt for å understreke dramatikken – og det ubegripelige i det som skjer ved Jesu grav denne morgenen.

Det er noe forunderlig med oppstandelsesfortellingene i Bibelen.  Hos noen vekker de den yre lengselen etter et liv som ikke lar seg stanse av død og destruksjon, mens andre ikke blir berørt i det hele tatt. Døden forblir død! Løsningen på mysteriet rundt Jesu tomme grav gis en eller annen rasjonell forklaring.

Det skjedde den gangen – og det skjer i dag: Hos noen vekkes troen. Hos andre vekkes den ikke! De har ingen interesse, ingen lengsel, ingen trang til å tro på Jesus Kristus og hans oppstandelse. Og så har vi selvfølgelig også de som tror på andre sannheter og andre religioner.. Sannheter som inkluderer troen på en Gud, men som utelukker oppstandelsen.

Slik er gudstro og religion et konglomerat av meninger og overbevisninger i vårt flerkulturelle og multireligiøse samfunn.

Selv opplevde jeg dette på nært hold da jeg for noen år siden ble oppringt av en av mine muslimske bekjente i forbindelse med påsken.

Nifsah – er en flott og velutdannet muslimsk småbarnsmor, som ved flere anledninger har vært på besøk i Frogner kirke sammen med en barnegruppe fra moskeen. Vi har snakket om julen og kirkerommet og glassmaleriene på veggene, som naturlig nok er fremmede og uvante for en muslim som har lært at du ikke skal avbilde Gud..

Og jeg har vært på gjenvisitt i moskeen – sammen med buddhister og hinduer og muslimer for å snakke om likheter – og ulikheter i vår gudstro.

For meg har møtet med Nifsah og andre kvinner i moskeen vært en spennende reise. Ikke minst med tanke på min egen kristne tro.  

Nifsah hadde spørsmål angående oppstandelsen.

Hun hadde skjønt at det var oppstandelsen den kristne troen hvilte på. Samtidig lurte hun på om noen hadde sett oppstandelsen. Om det hadde vært noen øyenvitner da han steg ut av graven…?

Og jeg måtte jo svare – som sant er – at ingen hadde sett akkurat det. Og uansett hvor mye jeg prøvde å forklare om soldater som skalv av redsel, lysende engler, jordskjelv og kvinner som løp glade av sted med overbevisning om at Jesus var oppstått!! Samt alle som senere hadde fått se ham – og til og med ta på ham, slik som Thomas tvileren som fikk legge hendene i sårene hans – så var det vanskelig for henne å skjønne dette: At det som var selve grunnfundamentet i den kristne tro – oppstandelsen – ikke hadde noen øyenvitner!

Jeg tenker ofte på denne kloke muslimske kvinnens innvendinger. De setter søkelys på viktige spørsmål som jeg selv, som troende kristen, også kan støtes mot. Og – de minner meg om at troen på oppstandelsen ikke er noen selvfølge!

Troen på oppstandelsen må tolkes og tros inn i vår egen tid – og våre egne liv.  For – hvis dette ikke handler om oss i dag – så forblir døden død – og troen vår er i beste fall en trøst i vanskelige dager.

Kirken har alltid snakket om betydningen av Jesu legemlige oppstandelse.

Men da er det lett å overse den åndelige siden ved oppstandelsen. Den forunderlige tryggheten og håpet som skapes gjennom troen på oppstandelsen..

For det er jo her og nå oppstandelsen må komme til uttrykk og finner mening.

Her og nå mens livet leves for oss – på denne siden av døden...

Gjennom troens mysterium – det vi ikke kan forklare, men som vi likevel overgir oss til – oppstår Jesus i våre liv med kjærlighet og kraft og tilgivelse. Det skjer her på jorden – i det livet vi nå lever.

Samtidig som vi også tror at det engang skal skje i en større sammenheng av tid og rom. Det som en dag til slutt vil åpenbares for oss:

Det evige livet – sammen med Jesus Kristus!

 

 

 

                        

 

 

Preken og foto: Rut Ugland