Berøringens evangelium
Søndagens prekentekst er evangeliet etter Markus kap 1, vers 3 til 11.
Et av mange savn i denne tiden er å kunne berøre hverandre; gi et godt håndtrykk når vi møtes - som et tegn på tillit, likeverdighet og respekt; og å kunne klemme våre kjære som ikke er i kohorten. Berøring er i noen tilfeller livsviktig.
I Markus sin fortelling om Jesu' dåp i Jordan-elven finnes en liten - men megetsigende - notis om berøring:
Johannes forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans.» (Mark 1,3-11)
Døperens utsagn er forståelig ut fra den tidens regler for verdighet og skam. Føttene og det som var i kontakt med føttene var urent i mer enn den bokstavelige forståelsen. Dette var også et rituelt urent område.
Å berøre andres sandaler, for ikke å si føtter, ble dermed en nedverdigende og skamfull handling, for den som berørte. Men når Johannes ikke engang var verdig å gjøre denne skamfulle handlingen overfor Jesus, så sier det noe om den enorme avstanden mellom Jesus og ham selv.
Johannes var Jesu’ slektning og venn, men han innså slektningens sanne natur; som sant menneske og sann Gud. Og han selv var ikke verdig!
Men verdigheten var nettopp det Jesus brakte med seg! Evangeliet forteller at alle mennesker er verdige Guds nærhet og kjærlighet, gitt oss i Jesus. I ham er mennesket grunnleggende elsket og grunnleggende verdig! Og dermed også verdig til å løsne hans sandalremmer!
I Bibelen finnes det mange fortellinger om berøring, og i avgjørende scener er det nettopp «hud mot hud» som er det forløsende. Jesus brøt gjennom den rådende skamkulturen, kanskje særlig når den var forkledd i religiøse forskrifter: Jesus spyttet i hendene, rørte det sammen med jord og smurte på øyne, ører og munn, for å åpne opp mennesker og mellom mennesker; Han holdt rundt barna; Folket dro ham i kjortelen, vætet hans føtter med tårer og tørket dem med håret ...
Jesus var i berøring med omverdenen, med mennesker. Og på skjærtorsdag tok han et realt oppgjør med Johannes’ tanke om manglende verdighet: Da vasket Jesus føttene på sine. Herren tok tak i andres skitne føtter - og alt ble snudd på hodet. Det gamle regimet hvor alt ble rangert etter skam og ære, var avløst:
Jesus var Guds sønn. Og hver gang Jesus var i berøring med verden, så var det Guds kjærlighet som berørte.
God og anerkjennende berøring er livsviktig. Hud-professor Ole Fyrand forklarer berøringen i et NRK-program: «Det som skjer når vi berører hverandre, er at den som berører oss stimulerer visse nerver som hovedsakelig sitter i huden. Disse impulsene går da via kroppen til hjernen, der det nedfeller seg som en erfaring. Smerteberøring fører til at vi trekker oss tilbake, mens positiv berøring gjør at vi føler oss vel. Hjernen arkiverer disse episodene, og når du neste gang blir berørt på en god måte så gjenkjenner vi det ubevisst. Det fører til at vi faller til ro og føler oss vel.» (fra nrk.no, 29.09.2003)
Jesus tok tak i folk. Og han berørte på en måte som skapte reaksjoner. Han ville muligens ha sjokkert også den dag i dag. Og det han kom for fortelle - både med munnen og med kroppen - var at alle mennesker er verdige Guds nærhet og kjærlighet!
I vår tid er det andre årsaker til at vi ikke skal oppholde oss nært hverandre og bli berørte. Men vi lengter virkelig etter at den gode og tillitsvekkende berøringen igjen skal kunne knytte oss sammen, åpne oss, varme oss ... at vi også med våre kropper og vårt fellesskap skal kunne leve ut evangeliet om Guds kjærlighet.
Arne Slørdahl