Det er siste søndag før faste – fastelavn – og prekenteksten er hentet fra Johannesevangeliet 12:24-33
Preken ved Rut Ugland
«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. 25 Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. 26 Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
27 Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. 28 Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»
29 Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» 30 Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. 31 Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. 32 Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» 33 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide.»
Det er mange lover som styrer samfunnet og kirken og tilværelsen. Og – felles for de fleste av dem er at de er rasjonelle og logiske.
De ordner livet i paragrafer av trygghet – og sikrer at alt går bra.
De skaper ro og orden, fremgang og velstand.
Johannesevangeliet presenterer også en lov for oss. Nemlig hvetekornets lov.
Sannheten om at kornet må falle i jorden og dø - for at det skal kunne bære frukt.
Bildet av hvetekornet som må dø står som innledning til fastetiden - som begynner førstkommende onsdag. Samtidig som den også er en veiviser frem mot påsken som snart nærmer seg.
Historien om hvetekornet er et bilde på Jesus - og det som skjedde med ham.
Han døde for å gi menneskene liv. Han var hvetekornet som ble lagt i jorden.
Det er en sannhet som gjelder også for oss. Noen ganger må noe dø eller gå i stykker for at det nye og fullkomne slippe til.
Men her er det også mye som stritter i mot. For vi vil jo helst ikke at noe skal dø! Og vi hater når ting går i stykker!! Vi vil ha fremgang og harmoni - både i det materielle og det åndelige.
Mye av kulturen og livsinnstillingen til det moderne mennesket - er nettopp tuftet på trangen til å øke velstanden. Vi ønsker at livet skal være en stigende kurve av medgang og lykke. At enkelte ting faktisk må dø og gå i stykker - hører sjeldent med i drømmen om det gode livet.
Sånn sett er det alvorlig at det moderne mennesket ikke er mer forberedt på livets utfordringer og vanskeligheter. Vårt behov for å harmonisere og tilsløre livets utfordringer er når alt kommer til alt både skadelig og ødeleggende.
Der jeg er - skal mine tjenere være - sier Jesus…
Hvor forteller så nytestamentet at Jesus er..?
Er han der hvor livet er ubekymret og fylt av sløv glemsel? Er han der hvor vellykketheten befinner seg?
Nytestamentets svar på disse spørsmålene er klare og entydige!
Jesus er der hvor mennesker kjemper med livet. Der hvor sårbarheten er tydelig! Mennesker som er truet og ødelagt av sykdom og motgang.
Det er dem Jesus deler bord og fellesskap med.
Det er der vi også skal være. For der finner vi Jesus.
Når vi i vår lengsel etter harmoni og vellykkethet tildekker livets sårbarhet – så er det Jesus selv vi tildekker og støter fra oss.
Så er vi snart på vei mot faste. Med alle de tradisjoner som det fører med seg.
Fastelaven markerer overgangen til fasten. Selve ordet kommer av det tyske fastel abend – som er en aften for ablegøyer og moro.
Og slik er fastelaven også i nær familie med det mer utagerende Karnevalet.
Et latinsk ord som betyr – farvel til kjøttet.
Det er siste innspurt før fasten tar til. En løssluppen livsfest før alvoret begynner. Masker og gjøglende klovner med store tårer malt nedover kinnet.
Det er sterke uttrykk. Motsetninger som lurer bakenfor – det vi ser.
Alt dette handler når alt kommer til alt – om liv og død!
Slik som med hvetekornet – som må dø før det kan bli til liv.
Det minner oss om at det som ser smått og stakkarslig ut – også har kraft i seg – og kan bli til nytt liv og mangfold.
Dåpen og nattverden minner oss også om dette. Det er ikke mye spektakulært eller storslått over tre små håndfuller vann over et barnehode. Eller en tørr liten kjeks og en vinskvett.
Men likevel skjer underet. Dåpen planter oss i Guds åker mens vi enda er små – og nattverden får troen til å vokse – gjennom livets omskiftelighet.
La oss ta i mot underet. La oss være der Jesus er – og kjenne at troen kan vokse og utvikle seg både i medgang og motgang.