1 Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. 2 Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» 3 Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. 4 Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. 5 Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» 6 Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. 7 Så sa han: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.
35 Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut, og da han møtte ham, spurte han: «Tror du på Menneskesønnen?» 36 Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?» 37 Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» 38 «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham.
-----------
Fortellingen om mannen som var født blind handler ikke bare om de som ikke kan se, fysisk sett. Den dreier seg like mye om å mangle det indre lyset, det som får mennesker til å tro og forstå og finne den rette veien i livet. For vi er alle blinde, åndelig sett, og vi trenger å bli ledet av han som er verdens lys.
Det er mange som tror de ser, - veldig godt, til og med, men som likevel går seg helt vill. Nå i januar har hendelsene i USA, med stormingen av kongressbygningen, vært et trist og skremmende eksempel på det. Landet har hatt en leder som med stor selvtillit og tro på sin egen evne til å se, har ført folket sitt inn i en krise.
Han er den rake motsetning til den skikkelsen som en av lesetekstene på 4. søndag i åpenbaringstiden handler om, nemlig Moses. Moses ble kalt av Herren til å lede Israelsfolket ut av Egypt. Men Moses vegret seg. Han trodde ikke han var i stand til å ha et slikt oppdrag, for han var ingen ordets mann og hadde aldri vært det. «Sen er min munn og sen er min tunge», sa han. Men Gud ville bruke akkurat Moses, slik han var. Han sendte broren, Aron, til å hjelpe ham gjennom å være hans stemme, og folket ble ledet fra fangenskap til frihet.
Mange har evnen til å tale og til å forføre, men ikke til å lede. De minner meg om lignelsen der en blind leder en blind. Kunstneren Pieter Brueghel malte i 1568 et bilde av denne lignelsen (se ovenfor). Det gir på sin egen måte innsikt i hvordan det var å være fysisk blind på 1500-tallet, men også hvordan åndelig blindhet rammer menneskene.
Blindhet ble, som på Jesu tid, regnet for å være en straff for synder, og i tillegg et uttrykk for en moralsk svakhetstilstand. På 1500-tallet var dessuten det å blinde folk en straffemetode. Om du var blind, var det kanskje fordi du hadde gjort et lovbrudd. Den blinde var med andre ord langt nede på den sosiale rangstigen, overlatt til å tigge eller stjele for å overleve.
På Brueghels bilde ser vi seks blinde menn i en rekke. De holder sammen gjennom stokker eller ved å holde hverandre på skulderen. Vi forstår at den fremste leder an. Men nå har han snublet og falt på ryggen, og Brueghel fremstiller på mesterlig vis hvordan ubalansen sprer seg bakover i rekken. Neste mann er også i ferd med å falle, og nummer tre er helt på tuppene. Bare den bakerste er så vidt berørt.
Maleriet har fått mange reaksjoner. Noen mener det latterliggjør de blinde. Andre er imponert over hvor godt kunstneren må ha kjent de underliggende sykdommene som førte til blindhet og gjengitt dette i de forskjellige karakterene.
Bildet har også blitt gjenstand for flere fortolkninger. På det eksistensielle planet kan det gi assosiasjoner til motivet Dance Macabre, der folk fra ulike faser i livet beveger seg mot graven, som en påminnelse om livets forgjengelighet og sårbarhet. Religiøst og politisk, er det tolket som en kritikk, både av kirkens og styresmaktenes dårlige ledelse på den tiden Brueghels levde.
Jeg ser meg selv i bildet. En som er på vei gjennom livet, et liv der jeg både skal lede og bli ledet. Jeg er helt avhengig av de som går foran, og mine evner eller manglende evner til å holde meg på beina påvirker de som kommer bak meg og stoler på meg.
Maleriet avslører hvor feil det er å tenke at blindhet, vakling eller feiltrinn handler om noen enkeltmenneskers synd eller skyld. Det er en allmenntilstand. Vi er innfelt i en uendelig serie av hendelser og mennesker. Vi beveger oss fremover i et landskap der vi kommer opp i stadig nye og uventede situasjoner. Alle mennesker lever i synd, - i er en lang, lang rekke av forbindelser, tilfeldigheter, systemer og sammenhenger som vi med våre liv er innlemmet i og forbundet med og som får oss til å falle. Derfor bærer også alle på skyld. Som Dostojevskij skriver i Brødrene Karamazov: «Hvert eneste menneske er skyldig overfor alle og for alt».
Vi trenger, akkurat som den blinde mannen, noen som ser oss, stopper opp ved oss og kommer med hjelp akkurat der vi er på vår vaklende livsvandring. «Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys,» sa Jesus. Han stanset ved den blinde, smurte øynene hans inn med gjørme og ba han gå og vaske seg i Siloa-dammen. Mannen kom tilbake og var seende. Litt senere i fortellingen hører vi at han også har begynt å se med sitt troens øye, det indre blikket, slik at han til slutt kunne falle ned for Jesus og si: «Jeg tror, Herre!»
På samme måte som Brueghels bilde kan fortellingen om mannen som var født blind, tolkes på mange vis. Jeg hører en påminnelse om hvor nødvendig det er med det åndelige lyset, det indre, hjertets lys, både for den som skal lede og den som blir ledet.
Jesus kom med sitt lys, det som skinner gjennom den han var, det han gjorde og det han sa. I dåpen fikk vi troen øye i gave, så vi ikke skal glemme det lyset.
Som poeten Amanda Gorman deklamerte under Joe Bidens innsettelse:
For det fins alltid lys,
om vi er modige nok til å se det,
om vi er modige nok til å være det.
For there is always light,
if only we’re brave enough to see it.
If only we’re brave enough to be it.
Bilde:
Pieter Brueghel, 1568, Lignelsen om når en blind leder en blind