Mennesket! Kjærligheten! Nåden!
Evangelieteksten for 2. søndag i fastetiden: Luk 7,36-50
Fariseeren Simon hadde invitert rebellen og kjendisen Jesus med seg hjem. Det var stadig oppstyr og diskusjoner rundt Jesus:
I Kapernaum hadde han helbredet tjeneren til en offiser. I byen Nain hadde han vekket opp en gutt fra døden.
Jesus var en retoriker. Han utfordret og brukte avslørende lignelser og overraskende bilder for å treffe lytterne. Men først og fremst var det budskapet og holdningene hans som førte til de skarpe konfrontasjonene. Jesus fikk mye oppmerksomhet - på godt og ondt.
Det var vel for å komme ordentlig innpå dette fenomenet at Simon inviterte ham hjem til seg? Men måltidet var mildt sagt kontroversielt: For fariseere skulle ikke ha kontakt med rebeller, slike som Jesus; ei heller med syndere for den saks skyld; de skulle heller ikke omgås syke, urene eller andre mennesker med liten ære.
Tittelen fariseer betyr atskilt. Fariseerne var en from og lærd gren av jødedommen som holdt avstand til mye. De var særlig fokusert på og levde etter muntlige overleveringer - særlig den såkalte muntlige Moseloven, Torashebeal peh, rabbinske tolkninger og utdypninger av Mosebøkenes moralske, juridiske og rituelle bestemmelser. Her handlet det mye om rent og urent, og fariseerne tok dette på alvor. Det var for eksempel uaktuelt for dem å hjelpe spedalske eller forholde seg til kvinner.
Jesus derimot var "motstander av" den muntlige loven og alle detaljerte forskrifter. Han mente fariseerne i stedet burde legge vekt på kjærligheten til Gud og medmennesket.
Det var utfordrende å ha Jesus på besøk, og kanskje derfor glemte Simon det som var en god verts plikt; å sørge for at gjestenes føtter ble vasket i det de ankom. Og Jesus fikk heller ikke noe velkomstkyss eller olje på hodet, slik det var vanlig overfor gjester man ville vise respekt.
Så lå Jesus der til bords med svette og støvete føtter. Da kom kvinnen inn, hun med et syndefullt liv som bagasje. Hun stelte føttene hans, om dog på en noe utfordrende og intim måte. Hun kysset.
Simon tenkte at dersom Jesus var det han ble sagt å være - en profet, en mirakelmann - så ville han ha visst at dette ikke var en bra kvinne. Og han la selvfølgelig merke til den uanstendige måten hun behandlet føttene.
Men Jesu’ svar til ham viste ulikheten i fokus: For mens Simon bare så brudd på renhetsforskrifter, feil, synd og skam, så Jesus kvinnen, hennes behov og hennes gode intensjoner.
Vi må vel anta at Jesus kjente seg utfordret av den intime berøringen. I de fleste tilfeller ville det nok være klokt å avvise den, særlig i et slikt selskap. Men med en stilltiende godkjennelse forkynte Jesus at noe er viktigere: Det er mennesket. Det er kjærligheten. Og det er nåden. Han ville ikke avvise henne slik de fleste gjorde.
Og så fortalte han lignelsen om de to som fikk ettergitt gjelden: ”Den som får mange synder tilgitt, viser stor kjærlighet.”
Det er lett å fokusere på det som går galt, sette på merkelapper som sunt eller usunt, skille rett og galt, på en slik måte at vi glemmer at noe alltid er viktigere: Mennesket og menneskeverdet; Kjærligheten (Guds kjærlighet og nestekjærligheten); Nåden, at hos Gud kan vi komme om og om igjen, uansett hva.