Evangeliet på treenighetssøndag står skrevet hos Lukas kapittel 10 vers 21-24
Jesus jublet i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. 22 Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»
23 Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! 24 For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det.»
Treenighetssøndagens evangelietekst handler om mangfold.
Mangfoldet i Guds vesen – og mangfoldet i vår menneskelighet.
Først mangfoldet i Guds vesen:
Jesus som jubler i Den hellige ånd – og sier: Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.
Det er en forunderlig symbiose – Fader, Sønn og Hellig ånd! Der den ene viser til den andre og så igjen videre til den tredje.
Faderen – er Gud som skaper livet på jorden. Alt som er til. Det store universet og det mikroskopisk lille usynlige. Skaperevnen som er bakenfor alt.
Sønnen er inkarnasjonen – legemliggjørelsen og menneskeliggjøringen – av Gud. For sånn er det: Gud trenger et ansikt – så vi kan kjenne ham igjen. Kjenne igjen våre egne liv i det guddommelige – så vi kan finne trøst og mening.
Den hellige Ånd er kraften – som gjør det umulige mulig: Som gjør oss i stand til å se Gud – og tro på ham. For, hvordan kunne vi ellers tro på noe vi ikke kan se, om ikke det fantes en døråpner og veiviser – inn til mysteriet.
Å tro på dette guddommelige mysteriet er både lett og vanskelig på samme tid. Slik var det for disiplene den gangen og slik er det fortsatt i dag. Noen ganger synes det hele så nært – andre ganger så uendelig fjernt.
Dette fører oss videre til mangfoldet i vår menneskelighet:
Vår styrke og vår svakhet som mennesker.
Det er lett å like den menneskelige styrken og forstanden. Vi bruker jo store deler av livet til å søke etter kunnskap og erfaring og kraft til å klare de utfordringene og oppgavene som livet byr på.
Vi vil gjerne se på oss selv som sterke og forstandige, for menneskelig svakhet har vel aldri vært noe mål å trakte etter – er det lett å tenke.
Men, Jesus snur dette på hodet når han jubler og takker Gud for det han har skjult for de vise og forstandige – og åpenbart for de små og umyndige.
Dette er virkelig en spennende og viktig lekse å lære – velsignelsen i det å være liten og umyndig. Dette at Gud på en måte ber oss om å slappe litt av og ikke stille så store krav til oss selv. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke skal ha moral eller ryggrad eller samvittighet, men at vi skal kunne hvile i dette – at det er mye vi ikke forstår. Mye vi ikke kan forstå – eller skal forstå….
Det ligger en velsignende frihet i det å kjenne at det er lov å være liten og svak.
For ofte er det jo sånn at – det er når vi er svake og små at Gud virkelig kan nå oss med sin trøst og sitt nærvær.
Våre egne ord og meninger og fornuft kan noen ganger stå i veien for at Guds stemme kan tale til oss.
Jeg tror Gud vil vi skal akseptere vårt eget og andre menneskers mangfold. Akseptere at vi forandres og skapes gjennom livet.
Noen ganger sterk – andre ganger svak.
Noen ganger forstår vi – andre ganger har vi nok med spørsmålene.
Å leve er å være underveis, men Guds mangfold – Faderen, Sønnen og Den hellige ånd er med oss – hele veien!!
foto: Rut Ugland.