Prekenteksten for den andre søndagen i treenighetstiden: Evangeliet etter Johannes kapittel 3, vers 26-30:
Disiplene gikk til døperen Johannes og sa til ham: ”Rabbi, han som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.”
Johannes svarte: ”Et menneske kan ikke få noe uten at det blir gitt ham fra himmelen. Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham.
Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme.
Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt. Han skal vokse, jeg skal avta.
Halvdan Sivertsen har fortalt om en humoristisk episode fra gågata i Bodø: Ei dame gikk uforvarende rett på ham, og da hun oppdaget hvem hun krasjet med, utbrøt hun: "Å Herre Gud, e' de du?!" Sivertsen fortalte at han umiddelbart ble smigret over tituleringen. Den tilsynelatende forvekslingen med Vårherre gjorde godt for selvfølelsen. Men han fikk raskt beina på bakken igjen og responderte at Gud dog var noen nummer større.
Døperen Johannes skjønte også sin plass. Han innså når han selv skulle tre til side og la Messias være Messias - Gud være gud.
Bibelen omtaler døperen Johannes som den siste store profeten. Det måtte ha vært fristende for ham å satse på egen karriere? For det kunne han godt ha gjort. Han var populær - i alle fall på dét tidspunktet. Folk flokket seg omkring ham, lyttet nysgjerrig til hans tale og stod i kø for å bli døpt av ham. Og døperens disipler så på et punkt Jesus som en betydelig konkurrent: "Den mannen som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.” Underforstått: i stedet for til deg!
Men Johannes selv var bevisst sin rolle. Han visste hvem han var, og hvorfor han var der: "Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for Ham." Johannes' jobb var å peke på Jesus og "rydde vei" (Jes 40,3) for ham, og så tre tilbake når jobben var gjort: "Han skal vokse, jeg skal avta!" Det var prosjektet hans.
Det var tremenningen Jesus som var Messias, den folket ventet på, oppfyllelsen av profetiene:
Jesus var hovedpersonen! Han var Guds Sønn, Gud på jorden.
Johannes var en forløper, en ryddegutt. Døperens oppgave var å peke ut og peke på. Det er derfor Johannes i kirkekunsten ofte fremstilles med en abnorm høyre pekefinger.
Døperen er et forbilde: Han kjente sin rolle - selv om han hadde vist seg talentfull, arbeidsom og tøff, og hadde oppnådd både suksess … og kritikk. Han hadde antakelig kjent den gode følelsen av mestring og av å få bekreftelse - følelser som kan gjøre oss uunnværlige (i egne øyne). Jeg lurer av og til på om det går bra når andre må overta mine arbeidsoppgaver - kjenner skepsis vel så gjerne som lettelse over at andre trer inn.
Døperen Johannes er et forbilde ved å overgi seg. Det var ikke han som skulle ordne opp. Og det er det heller ikke du eller jeg som skal. Det skal Gud! Og for Johannes ble dét en lettelse og en glede: ”Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt. Han skal vokse, jeg skal avta,” svarte han ubesværet dem som bekymret seg.
Jeg tror Johannes nøt det;
- ikke å skulle være større enn et menneske;
- ikke å være avhengig av egne prestasjoner og suksess;
- at frelsen og kjærligheten er Guds gave til oss.
Arne Øyvind Slørdahl