Den protestantiske kirken har historisk beholdt en armlengdes avstand til Jomfru Maria som et resultat av det man så på som et litt for ensidig fokus hos andre kirkesamfunn. Avstanden handlet i stor grad om å understreke at Maria ikke var guddommelig. Historien utvikler seg gjerne i tese – antitese, så det er forståelig at reaksjonen kom. Men avstanden ble litt stor, og den siste tiden har også protestantiske kirkesamfunn tatt Maria inn i varmen igjen som et stort forbilde.
I østlige kirker kalles Maria for Theotokos som betyr Gudeføderske. I den katolske kirke ber man til Maria ved bruk av rosenkrans: «Hill deg, Maria, full av nåde ...». Vi ber ikke til Maria, men vi burde absolutt feire denne dagen og bruke henne som et forbilde.
I den store bibelske fortellingen er Maria en kulminasjon av metaforen om morsliv/livmor som er sentral i Det gamle testamentet. Jeg mener at forståelse for denne metaforen kan si oss noe om Gud og setter Marias oppgave i kontekst. Det betyr at vi må rote oss litt inn grammatikk og hebraisk språk.
I det gamle testamentet finnes endel faste formulering som brukes for å beskrive Gud. En av dem er «Herren er nådig og barmhjertig», som brukes blant annet i Salmenes bok. Denne formuleringen brukes utelukkende om Gud. Ordet som oversettes barmhjertig er raḥḥūm. Dette ordet er et adjektiv (ord som beskriver et substantiv) som kommer fra, eller har sin rot, i ordet rḥm som betyr livmor/morsliv. I tillegg kommer verbet - som oftest oversettes med å vise nåde/barmhjertighet og noen ganger med å elske – også fra ordet livmor/morsliv.
Det tegnes en forbindelse mellom morslivet og Guds kjærlighet. Gud elsker som en mor.
Det er denne bakgrunnen israelittene hørte med når Gud henvender seg til dem mens de er i eksil i Babylon:
«Mens harmen flommet,
skjulte jeg ansiktet for deg et øyeblikk,
men med evig godhet vil jeg forbarme meg over deg (rḥm),
sier Herren, som løser deg ut. (løse ut = frelse)
(...)
For om fjellene viker og haugene vakler,
skal min godhet aldri vike fra deg,
min fredspakt skal ikke vakle,
sier Herren, som viser deg barmhjertighet (rḥm).» (Jes 54,8. 10)
Jeg tenker at det er sannsynlig at deres gudsbilde dermed ikke var så maskulint som det kristne gudsbildet ble i middelalderen, og til dels fortsatt er. Når Israelittene tenkte på Guds kjærlighet og barmhjertighet var resonansen knyttet moderlig kjærlighet. Kanskje vi heller burde oversatt ordet slik?
Med dette i bakhodet er det helt naturlig at Gud skal bli menneske gjennom en livmor, fødes av en kvinne og kjenne en mors kjærlighet. Jeg tror ikke det kun er Jesu fødsel, død og oppstandelse som er vesentlige, men hele Jesu liv og hans erfaringer. Det spiller en rolle at Jesus opplevde gode venner, svik, Marias kjærlighet, glede og sorg. Vi tror på en Gud som deler våre erfaringer og som selv kan relatere seg til dem. Da er ikke morskjærligheten bare en metafor lenger, det er et utgangspunkt for å forstå hvordan Gud tenker på oss.
For Maria var det nok ikke naturlig i det hele tatt at hun skulle bære frem Guds sønn, og det er derfor enda flottere å se hvordan hun reagerer. Lydighet har ikke en så høy plass i vår kultur. Vi er opptatt av frihet og selvstendighet, men Maria velger å stå til tjeneste – og hun velger det tross alt selv.
Etter Maria har fått beskjeden fra engelen om at hun skal bære frem Guds sønn drar hun Elisabeth, sin slektning. Da Maria kommer frem blir Elisabeth fylt av Den hellig ånd og sier: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv.»
Morslivet som er metaforen bak Guds kjærlighet.
Dette morslivet som skal bære frem Guds sønn.
Morslivet som uttrykker Guds nåde for oss.
Dette morslivet som brakte Guds nåde blant oss.