Les søndagens bibeltekster her.
Jesus har vandre mye rundt i Galilea-området og tatt noen avstikkere til Jerusalem. Han har brukt tiden på å møte mennesker - ofte marginaliserte - for å bli kjent med dem, helbrede syke og fortelle om Gud. Han har truffet og diskutert med de skriftlærde. Denne virksomheten har blitt bemerket og mange flokker seg rundt ham, men det er veldig delte meninger om Jesu virksomhet. Spesielt en ting har skapt oppmerksomhet, splittet folket og gjort de skriftlærde fiendtlige; han vekket sin venn Lasarus fra de døde! Øverstepresten kalte da sammen rådet av overprestene for å finne ut hva de skulle gjøre med Jesus.
I Johannesevangeliet kan man få inntrykk av at de skriftlærde konspirerer mot Jesus på grunn av posisjonen Jesus får i samfunnet og at de føler seg truet. Men vi kan bli lurt av Johannes’ polemikk. Gjennomgående omtales «jødene» som Jesu motstandere. Som regel kan vi utfra kontekst forstå at de Johannes kaller «jødene» er fariseerne. Det er sannsynlig at det faktisk var en konflikt mellom Jesus og øvrigheten, men Johannes setter den på spissen. I dagens tekst kan vi få en slags følelse av at dette er et personlig oppgjør med Jesus helt frem til Kaifas åpner munnen. Han vil drepe Jesus. Da skjønner vi at dette er alvor. Hva er det som driver Kaifas til å si dette?
I dagens tekst forklares det med profeti. Han sier ikke dette av seg selv, men fordi han taler profetisk om Jesu død. Vi vet at Gud ofte bruker outsidere, men Kaifas? Selv om dette er profetisk må vell Kaifas ha en motivasjon? Taler Kaifas profetisk om at Jesus skal forsone menneskene med Gud gjennom korset eller er det et politisk trekk?
I et kristent perspektiv er Jesu død for folkets skyld - slik at menneskene ikke går til grunne. Kaifas formulerer kristen dogmatikk før den er blitt skapt. På den andre siden er Jerusalem sentrum for romernes okkupasjon av Midtøsten, og de har tidligere slått hardt ned på opprør. Kaifas frykter muligens at romerne skal se Jesus som en politisk rebell og innskrenke jødenes religiøse og geografiske frihet.
Jesu liv har tydelige politiske toner, men spørsmålet er hva som kommer først - politikk eller frelse? Er det Jesu radikale budskap som kommer først, eller det korset og forsoningen?
Jesu snakker om evangeliet for fattige, om å selge alt man eier, elske din neste som deg selv. Radikale ideer i et samfunn preget av klasseskiller. Han møter mennesker, og gir dem troen på seg selv og det gode. Jesus tar et oppgjør med samfunnets hierarki og orden gjennom å spise sammen med samfunnets utskudd, forsvarer en kvinne tatt i ekteskapsbrudd og prate med en samaritaner. Han snur forventningene på hodet. Han anklager fariseerne og de selvrettferdige og gudfryktige, men løfter opp samfunnets marginaliserte. Dette er grunnen til at øverstepresten og rådet ønsker å bli kvitt ham. Han setter spørsmål ved deres posisjoner og innflytelse. Han er skaper oppstyr som vekker romerne til livet. Men er det derfor Jesus må dø? Det er kanskje Kaifas sin motivasjon, men Guds plan er annerledes.
Da Gud sendte en engel for å besøke Maria startet et langvarig prosjekt. Det mørket som hadde lagt seg over jorden etter syndefallet skal Gud fjerne. Det skjer ved ung kvinne som er «full av nåde», og gjennom henne velsignes verden gjennom kjærlighet. Gjennom kjærlighet skal Gud tine vinteren som har lagt seg over jorden.
Jesu død handler ikke om Israelsfolkets plass i Romerriket eller annen politikk, det handler om hele verden. Han dør ikke som en politisk falitt. Jesus dør for å overvinne dødskreftene og slippe kjærligheten løs.
Det er fort gjort å bruke ord som «seier» om korset. Men det gjør at vi ikke ser det grusomme like klart. Volden, smerten og lidelsen er menneskelig selv om Jesus er Gud. Det er dette vi må gjennom først. Vi må fullføre fasten, palmesøndagens jubel, skjærtorsdagens måltid og svik og langfredagens smerter før vi kan glimte oppstandelsen på påskemorgen. Vi er enda ikke fremme. Det er fortsatt faste.
Dette er tiden hvor vi vender innover. I dag er en mulighet til å reflektere over hva som skal komme.
Vi må sette spørsmålstegn ved premisset. Kaifas sier: «Det er bedre at ett menneske dør, enn at hele folket går til grunne». Men er det sant? Det er fort gjort å godta Kaifas sitt utsagn, uten å tenke mer over det. Vi godtar at noen skal ofres for andres vell og ve. Problemet er at det bryter med et av de dypeste kristne prinsipper; at vi alle er Guds barn og har en ukrenkelig verdi. Det er det samme som gjør at vi rynker på nesen når folk setter mennesker inn i nytteperspektiv. Det er ikke vår plass å ta liv eller bestemme hvem som skal leve eller dø.
En slik offertankegang som Kaifas presenterer finnes alle steder og til alle tider. I filosofien kalles dette «scapegoating», lånt fra jødenes egen offerpraksis med syndebukk. Straffen legges over på et tredje uskyldig individ. Noen må trykkes ned for å holde andre oppe.
Jeg tviler på at dette er noe vi har høyt i bevisstheten, men det skjer likevel. Romfolket er et eksempel på at mennesker har blitt syndebukker for «Europeeren». Problemet er at vi tenker at noen er mindre verdt enn oss selv, så de kan ofres.
Jesus er ikke en tillatelse til dette, men en motsetning. Jesus ofres ikke av jødene eller romerne. Gud velger selvoppofrelse for å fri mennesker. Derfor kan vi se på korset uten å se en fortsettelse av strukturell vold, men som begynnelsen på slutten. Det er ved Jesus at vi blir fri fra syndens makt, fra døden og fra volden som griper mennesker og alt det som driver oss til å gjøre ondt mot våre neste. Hans lidelse er for å gjøre slutt på lidelse. Hans offer er for å gjøre slutt på offer.
Gud sier i Hosea 6: ”For jeg vil ha kjærlighet, ikke slaktoffer, jeg vil at dere skal kjenne meg, fremfor brennoffer”.