Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 8. kapittel:
I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv. (Lukas 8,1–3.)
Slik lyder det hellige evangelium.
Dagens evangelietekst er jo nesten som en liten rapport. En liten, kort og prosaisk beskrivelse av hvem som var rundt Jesus og muliggjorde hans tjeneste, når han «bar fram det gode budskapet om Guds rike». – At dette er valgt ut som prekentekst kan jo fremstå som litt underlig. Når det likevel er dagens tekst, så er det for å synliggjøre at det jo ikke bare var Jesus og de 12 disiplene, alle menn, det var også kvinner som var med Jesus, som ikke bare var i hans følge men som var avgjørende for Jesu liv og virke.
Hvilken rolle hadde så disse kvinnene? Jo, her står det tydelig nok, at de, med «det de eide, hjalp Jesus og de tolv». Senere i Lukasevangeliet, to kapitler etter dagens tekst, står det at Jesus valgte ut, utpekte, ytterligere 72 andre som han sendte ut i tillegg til de 12 (jf Luk 10,1 og 17). Vi vet ikke mer om hvem disse var. Var det kvinner blant de 72? Jo, lite skulle tilsi at det ikke var det, men det står det jo ikke noe om. Jesus hadde altså mange disipler, elever, selv om 12 stod i en særstilling, som han siden sendte ut som apostler, utsendinger, for å forkynne budskapet om Guds rike.
Gjennom historien har man tenkt at det bare var menn som var Jesu apostler, og at kvinner kunne ha det vi kan kalle hjelpe- og støttefunksjoner, som vi hører i dagens tekst. Den tanken kom også til å prege hvordan man oversatte bibeltekst, og det er særlig ett eksempel vi her med rette kan peke på. Paulus skriver i hilsningene mot slutten av Romerbrevet: «Hils Andronikos og Junia, som er av samme folk som meg og har sittet i fengsel sammen med meg. De utmerker seg blant apostlene og kom til tro på Kristus før meg.» (Rom 16, 6). Junia var altså apostel, og de eldste og mest opprinnelige bibeltekstene vi har, de skriver nettopp kvinnenavnet «Junia». Øvrige tekster fra de første århundrene, fra kirkefedrene, ja de omtaler henne også som kvinne. Men gjennom den videre historien har man tatt for gitt at det bare var menn som kunne være Jesu apostler, sendebud – at dette altså var en mann, og så har man skrevet «Junias» og ikke «Junia». Man har altså omskrevet bibelteksten ut fra hvordan man tenkte at det måtte være. – I vår norske bibeloversettelse er det først fra 1998 og videre at hun er synlig som kvinne og har fått tilbake navnet sitt, Junia.
Også kvinner var altså apostler, sendebud. Pauli ord fra Galaterbrevet «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Gal. 3, 28) – at det ikke skal være noen forskjell, det gjaldt altså også det å ha ledende funksjon som apostel i menighetene. – Da vi fikk vår første kvinnelige prest i vår kirke, i 1961, det var på høy tid…
* * * * *
Jesus, og disiplene og apostlene, de var menn og kvinner, de «bar fram det gode budskapet om Guds rike», som vi hørte i dagens tekst.
Det gode budskapet om Guds rike. – Om en Gud som kaller oss til omvendelse, omvendelse fra alle våre egne avguder. En omvendelse til et annet rike enn vårt eget, en omvendelse fra vårt eget fangenskap i oss selv, og til frihet og evig salighet. Det går om en Gud som er nær og som holder oss fast ved sin nåde, og som ikke slipper oss, komme hva komme vil.
Kan vi våge å tro det, «det gode budskapet om Guds rike», midt i det kaos som omgir oss – med voksende miljøkrise, krig i nærområder og voksende uro i Midtøsten – og et forestående valg i USA knapt noen av oss føler trygghet for hvordan kan ende?
Sion sier: «Herren har forlatt meg,
Herren har glemt meg.»
Kan en kvinne glemme sitt diende barn,
en omsorgsfull mor det barnet hun bar?
Selv om de skulle glemme,
skal ikke jeg glemme deg.
Se, jeg har tegnet deg i mine hender,
dine murer er alltid foran meg.
Kan vi våge å tro «det gode budskapet om Guds rike»? Det er kanskje mest et spørsmål om hva vi ser mot, hva vi konsentrerer oss om, hva vi lar få bestemme vår forståelse av verden og oss selv. Våre egne grublerier kan så lett lede oss inn i det som gjerne kalles det ondes problem, hvordan destruksjon og ødeleggelse kan være mulig dersom Gud er kjærlighet?
Hvor vender du blikket når du våkner om morgenen, når du gjennom dagen ser verden rundt deg – hva konsentrerer du deg om? Er det ødeleggelse, nød og død, er det den uendelige nyhetsstrømmen om verdens begredelighet du konsentrere deg om? Hvordan kan man i møte med det tro på en Gud som ikke har forlatt oss, ikke glemt oss? Blir vi værende og stirrer inn i det ondes problem, så vil fortvilelsen innhente oss.
Spørsmålet er ikke nytt. Vi skal heller ikke tro at vi opplever spørsmålet mer akutt nå enn tidligere. Martin Luther vil at vi skal vende blikket vårt fra «det ondes problem», når vi ser på verden og virkeligheten rundt oss, og heller se mot det vi kan kalle «det godes problem». Se på livet ditt, sier Luther i Den lille katekisme. Du har klær, sko, mat, drikke, hus og hjem, kanskje ektefelle og barn, en åker å dyrke, og husdyr og fe. – Luther beskriver hverdagen slik den kunne se ut den gang. Slik Luther ser det, er det ikke ondskap og destruksjon, sorg, lidelse, sult og nød vi skal undre oss over, men de skapende krefter som – tross alt – muliggjør og holder våre liv oppe. Luther vil vende vår oppmerksomhet mot hva vi kan kalle «det godes problem». Se på fuglene under himmelen og liljene på marken. Vend blikket mot alt det som muliggjør liv og samfunn, alt hva du har som muliggjør dit liv. – Og takk Gud.
* * * * *
Som kvinnene som fulgte Jesus i dagens tekst, men også som de mannlige og kvinnelige apostlene, sendebudene, skal også vi få tjene Gud og Gudsriket. Som jeg ofte har sagt, så tror jeg ikke det er de store ord eller argumenter som i dag bringer sterkest vitnesbyrd. Jeg tror det viktigste vi kan gjøre i så måte, er å dele med andre hva som er viktig i livene våre, hvordan Jesus-troen gir oss retning i møte med valgene i hverdagen, håp i møte med uro – gir trygghet og holder oss fast i møte med kaos og død. Gir oss kraft og mot til å leve og tjene. – At vi i møte med «det godes problem» øver oss i å takke den Gud som ikke har forlatt oss, som ikke har glemt oss.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet.