Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 2. kapittel:
Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.»
Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.».
Slik lyder det hellige evangelium.
Når vi er unge og er tidlig i livet, ser vi gjerne fremover. Vi drømmer, vi håper – vi velger vei og retning. Noen håp og drømmer går kanskje i oppfyllelse, andre ikke. Når vi blir eldre, og ser tilbake, gir den eller de retninger du valgte i livet kanskje mening. Kanskje det tilbakeskuende, retrospektive blikket, hjelper deg til å forstå hvorfor du er der du er nå. Kanskje du forstår hvem eller hva som formet deg. Var det en person eller en hendelse, som ble viktig i ditt liv – noe du opplevde, noe du så, noe du hørte? Vi har alle vår helt personlige livshistorie. Det er som det heter i et kjent sitat fra Søren Kirkegaard «Livet kan kun forståes baklengs, men – det må leves forlengs.»
* * * * *
Det er en så fantastisk historie vi møter i dagens evangelietekst, en av de du ikke glemmer om du først har hørt den. Vi er i starten av Markus-evangeliet, det eldste av evangeliene. Bare 20 vers før dagens tekst, er det Jesu virke tar til, vi hører Jesus si: «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» (1, 14-15) Så hører vi Jesus kalle disipler, han helbreder mennesker som kommer til ham, reiser mennesker opp, gjør mennesker hele. Og så følger altså vår historie, vi ser det så levende for oss. De bryter opp taket over stedet der Jesus er. De flate takene på landsbyhus i Galilea var solide saker, bygget for å være et sted for både arbeid og som sted for å sove i varme perioder gjennom året. De må formelig ha grav seg gjennom et tak av bjelker, kvist og leire. – Huseieren kan ikke ha vært særlig fornøyd. Men så ivrige er de, køen er for lang og ikke mulig å passere. Deres omsorg for den som er lam er så stor at de bryter opp taket og firer ham ned til Jesus. Det er denne innsatsen Jesus ser når han, som det står, «ser deres tro». Det går om et håp og en tillit til én de jo ikke kjenner, Jesus, bare har hørt om, og som de nå setter sin lit til.
Men det er en annen gruppe som reagerer helt annerledes. Det er ikke underet de reagerer på, men hva Jesus sier: «Sønn, syndene dine er tilgitt.» Som forskere påpeker, så er det jo eksempler på at profeter og hellige menn kunne be om Guds tilgivelse for folket i Det gamle testamente, og få det, men den type erklæringer vi her hører fra Jesus er ukjent. For de skriftlærde er det hele det religiøse verdensbilde som nå trues. «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?», hørte vi. Og i Moseloven er det videre gitt strenge regler om ofringer og ritualer i tilknytning til Guds tilgivelse. Alt dette setter Jesus til side, han utfordrer tempelkulten og det religiøse liv. Vi forstår ikke hvor radikalt dette er. Det er ikke rart de protesterer!
Undere og mirakler har vi flere fortellinger om både fra Bibelen og fra samtiden forøvrig, det er ikke det unike med fortellingen. Det unike er at Jesus fremstår som en som gir mennesker hva bare Gud kan gi. «…alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.».
* * * * *
Guds frelse innbefatter, griper om, hele mennesket. «Hva er lettest å si til den lamme:», spør Jesus: «‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’?» Poenget er at begge deler handler om det samme, begge deler handler om frelsen, det går om den samme frelse. Vi er et indre og et ytre menneske, eller med de bibelske begrepene ånd, sjel og legeme, mennesket kan som kjent i Bibelen også omtales som kropp og sjel. Poenget er at frelsen innbefatter hele mennesket, alt hva mennesket er!
En av kirkefedrene, biskop Ireneus av Lyon, som levde på 100-tallet, taler om frelsen på spennende måter som nettopp er i forlengelsen av dagens tekst. Han sier at frelsen er recapitulatio på latin, det betyr gjenopprettelse. Det er å gjenopprette mennesket, gjøre helt det som holdes nede av ødeleggende krefter. Man frelses ikke fra menneskelighet, at det å være menneske er noe lavt, men til menneskelighet – det går om å bli helt menneske, gjenopprettelse, recapitulatio, med både kropp og sjel. Det gjenfødte livet erstatter ikke den kroppslige fødselen, er ikke flukt fra det livet vi er født til, men er en ivaretakelse av det. Og samtidig løftes dette vanlige kroppslige livet inn i en annen sfære, evighetens sfære, båret av ånden, gudsrikets sfære.
* * * * *
Har du et svar på mitt innledende spørsmål, om hvem eller hva som formet deg? Det kan være så mangt, og til ulike tider og ulike steder har vi blitt formet på ulikt vis og i ulike retninger, til de vi er i dag som komplekse mennesker.
Men lukk aldri øynene for menneskene rundt deg, for det samfunn du lever i og den natur og verden du er del av. For du kalles til tjeneste, uavhengig av alder, på ulikt vis, kalles vi, alltid, hele tiden, til å være med å muliggjøre hverandres liv. Slik de som bar den lamme i dagens tekst, skal også vi på vårt vis løfte og bære hverandre. På ulikt vis går det om gjenopprettelse av truet, nedbrutt, skadet eller ødelagt menneskelighet. Det går om gjenopprettelse, recapitulatio. Det er slik Gud skaper. Luther sier, som kjent, at vi er «Guds hender» når Gud skaper i verden. Gud skjuler seg, helst bokstavelig, bak ditt ansikt når du tjener ditt medmenneske, det er Gud selv som handler gjennom deg. Vi er Guds masker, sier Luther, «larva dei» på latin. Så stort skal vi tenke om vår tjeneste for hverandre. Kallet gjelder oss alle. Så stort! Så skal vi alle få hvile trygt i Guds løfte, som Abraham i dagens øvrige tekster, om at Gud vil fullføre sin frelsesgjerning med oss.
«Hva er lettest å si til den lamme:», spør Jesus: «‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’?» Guds skapergjerning kan ikke skilles fra Guds frelse, begge sikter mot gjenopprettelse av mennesket.
Det er Lovisenberg-helg. Det er med kjærlighet, takknemmelighet og respekt vi tenker om den diakonale arv og tjeneste som er utgått her fra Diakonissehuset Lovisenberg. Vi skal avslutte med å se opp mot veggen her i Lovisenberg kirke og sammen lese Jesu ord fra Lukas 22, 27 som er skrevet på veggen: «Men jeg er som en tjener blant dere.» Slik Han er vår tjener, skal vi være hverandres tjenere.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig ånd, som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.