Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 3. kapittel:
Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»
«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»
Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias. Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.
Slik lyder det hellige evangelium.
Det er i dag én uke til julaften. Dagen i dag, 3. søndag i advent, karakteriseres altså gjerne som adventstidens botsdag. Og vi forstår jo hvorfor i møte med dagens tekster. I evangeliet er det døperen Johannes vi møter, han som går foran, er en røst som roper i ødemarken som vi hørte i Jesaja-teksten, som rydder vei for han som skal komme. Store folkemengder søker Johannes for å døpes til å leve et annet liv, omvendelsesdåpen – men Johannes er også den som sier: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.»
* * * * *
Det er én uke til julaften. Julen, med julaften i sentrum, er den kjæreste og viktigste høytiden vi har i Norge. En tid av året hvor familie og venner, over generasjonsgrenser, gjerne kommer sammen. Fellesskap kan være så forskjellige, se ganske så forskjellige ut – men fellesskap er viktig.
Samtidig er det jo noe så veldig sårbart over våre små eller store fellesskapet. Det går om relasjoner som ikke fungerer, mennesker som er viktige for oss men som kanskje ikke kan være i samme rom. Håpet om de gode samtaler og gode fellesskap, som kanskje ikke innfrir. Lengselen etter å reetablere skadede eller ødelagte relasjoner. For de fleste er julen noe man gleder seg til, men for mange er julen den tid av året man særlig gruer seg til.
Om fellesskapet ser slik eller slik ut, så går det om tilhørighet og identitet. Fellesskapene speiler på den ene side hva som har vært, det liv vi har levd, men det er også, på den annen side, med å definere hvem vi er i dag og bestemme hvordan vi kommer til å oppleve og erfare dagene, ukene, månedene som følger. Slik er det, på godt og ondt.
* * * * *
I møte med refseren døperen Johannes kan ingen påberope seg noe fellesskap, heller ikke i etnisk eller religiøs forstand, for å trygge sin identitet. – Å påberope seg Abraham til far, stolt fremheve Abraham som stamfar, avvises som argument. Det går om å bære «frukt som svarer til omvendelsen», det er det krav Johannes møter mennesker med. Og det er jo et fantastisk bilde – du skal bære frukt! Vi forstår det umiddelbart, jeg vet ikke om vi i det hele tatt har noe bilde eller noen metafor som er sterkere og mer umiddelbart forståelig, enn «å bære frukt».
Mange vil nok tenke at Johannes så i møte med spørsmålet «Hva skal vi da gjøre?» er overraskende lite radikal. Men ser vi etter så forstår vi jo hvordan han tenker, vi skal gjøre det som her og nå muliggjør og fremmer mitt medmenneskes liv: Her og nå å dele med den som ikke har, om det er klær eller mat. Her og nå å ikke utnytte den posisjon vi har til egen fordel eller vinning, ved å kreve mer enn det som er bestemt, som han presiserer overfor tollerne, eller ved å presse penger av noen ved vold eller falske anklager, som han presiserer overfor soldatene. Det betyr jo ikke, at ikke strukturelle endringer kan være avgjørende og være en forutsetning for å ta vare på medmennesket, poenget er at det å muliggjøre og fremme din nestes liv aldri må ende i en teoretisk eller akademisk øvelse.
I dag, etter århundrer med industrialisering, erfarer vi at også naturen trenger vår ivaretakelse og beskyttelse, og ikke vare vår neste. – Menneskeskapt økologisk krise var et fremmed perspektiv for 2000 år siden. Å bære gode frukter skal vi derfor i dag også forstå bokstavelig, det går om å ivareta naturen som både er vår omgivelse men samtidig også er vårt opphav, arbeide for at frukt og vekster faktisk kan vokse. Vi skal ikke overfor naturen kreve mer enn vi har rett til og behov for.
* * * * *
Men hva er så forskjellen mellom Johannes og Jesus, hva er forskjellen på den omvendelsesdåp Johannes fremmet og den dåp med Den hellige ånd og ild som Jesus kommer med? Jesu krav til oss, til de som vil følge Ham, er jo ikke mildere enn vi her hører fra Johannes. Også Jesus kaller oss til tjeneste for vår neste og til ivaretagelse av det samfunn og den verden vi er del av. Hva er så forskjellen mellom Johannes og Jesus?
Ulike kristne konfesjoner, trosretninger, tenker litt ulikt om nettopp det. Vi skal gå nøyaktig 502 år tilbake i tid og låne øret til Martin Luther. I 1521 skjuler Luther seg på Wartburg, etter at han ble lyst fredløs på riksdagen i Worms. Her skriver han bl.a. postiller, andakter til høytlesning eller individuell fordypning. Det er «Julepostillen» han nå har skrevet, og han gjør her et viktig poeng: Han sier at Jesus kan forstås på to måter, to måter som begge er sanne, men som likevel rommer en avgjørende forskjell og som vi må tenke om på rett vis. Jesus kan forstås som eksempel og kan forstås som gave. Jesus er et eksempel for oss, til etterfølgelse, «imitatio Christi» som man sa i middelalderen. Slik Han levde et liv i tjeneste for nesten, skal også vi leve. Men Jesus er også gave. Jesus rekker oss nåde og evig salighet, reiser oss opp, setter oss fri, myndiggjør oss i våre liv. Eksempel og gave. Han sier også at Jesus som eksempel ikke er det viktigste, for vi finner jo også mange andre hellige som er gode eksempler for oss. Det avgjørende sier han så, er rekkefølgen mellom de to. Luthers poeng er at gaven er før eksemplet!
Kristus bringer oss nåde og frelse. Det er, når det kommer til stykket, gaven som muliggjør at du kan følge eksemplet. Å knytte din identitet til i hvilken grad du makter å følge eksemplet, ja det kan være ødeleggende for deg, fremhever han. Men knytter du din identitet til gaven, til nåden og Guds evige frelse, ja da får du kraft og lyst til å tjene! Vi er jo i dag overbevist om at barnet på noe vis må oppleve seg ubetinget verdsatt og elsket, for å utvikle seg til et helt og trygt menneske, som selv har omsorg for og viser kjærlighet sine medmennesker. Det er Luthers poeng i sekularisert form. Gave er før eksempel. Gaven muliggjør at du kan leve ut eksemplet. Johannes kom med omvendelsesdåpen, med Jesus kommer dåpen «med Den hellige ånd og ild», som det står.
* * * * *
Da er vi tilbake til jula her hos oss. Julaften er ikke mer enn én uke frem i tid. Gir det mening å glede seg, å feire Jesu komme, midt i verdens nød som roper mot oss i alle kanaler!? Ja. For nettopp å feste blikket på barnet, Han som kommer til frelse og evig salighet, det å sette vårt håp til gaven, det gir oss fornyet håp og vilje og kraft til å tjene!
Og i din julefeiring…? Gi aldri opp håpet om og viljen til å være med å skape det gode og mangfoldige fellesskap med plass og rom til mennesker rundt deg. Det er å velge kjærlighetens vei, det er å fastholde gaven.
Ha tro på kjærlighetens kraft, også når det er som mørkest. – Kanskje nettopp når det er som mørkest.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig ånd, som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.