Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 4. kapittel:
Han måtte reise gjennom Samaria, 5 og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. 6 Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
7 Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» 8 Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. 9 Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. 10 Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» 11 «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? 12 Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» 13 Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. 14 Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» 15 Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
16 Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» 17 «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. 18 «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» 19 «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. 20 «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» 21 Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. 22 Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. 23 Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. 24 Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» 25 «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» 26 Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»
Slik lyder det hellige evangelium.
Det er ganske skummelt å være nyansatt prest. Spesielt på et sted som er så historisk viktig som Lovisenberg kirke og Gamle Aker kirke. Jeg går inn i det med ærefrykt og samtidig så tenker jeg iblant at om folk virkelig hadde kjent meg og alle mine sider, hadde jeg aldri hatt den jobben her. Jeg hadde sannsynligvis gjemt meg bort og aldri dukket opp igjen.
Jeg tror samtidig det er ganske vanlig å tenke sånn. Vi har alle noen sider vi ikke vil ha frem i lyset. Jeg tror alle mennesker i det store og det hele vil snakke sant, men samtidig så vil vi ikke at hele sannheten alltid skal frem, for vi alle skammer oss over noe. Vi skammer oss over egne følelser eller handlinger, så når vi forteller sannheten om oss selv er det som en nøye planlagt PR-kampanje hvor vi deler akkurat nok til at alle skjønner at det er sant, men vi vet godt at det ikke er hele sannheten.
Jeg har tenkt på de tingene som er skjult i meg som jeg heller vil dø enn å belyse for verden. Og hvordan den smerten, synden eller skammen fungerer som en drivkraft på oss mennesker. Og jeg tror vi alle har det sånn, de sårene i oss, enten de er selvpåført eller påført av andre, er det som driver oss frem gjennom at vi jobber så hardt for å holde dem skjulte, eller gjøre opp for dem eller å helbrede dem gjennom relasjoner, eller hva det skulle være. Og det funker jo ikke, men det driver oss frem!
Og jeg har tenkt på denne uka, om den samaritanske kvinnen gikk til brønnen midt på dagen, da det var på sitt aller varmeste, sånn farlig varmt, for å slippe å møte dømmende blikk, eller av annen grunn holde seg skjult for verden. Alle andre gikk jo å henta vann ved daggry, når det var kjølig ute og ikke så varmt at det var farlig å gå i ørkenen.
Om det var det som var grunnen gikk det jo kanskje ikke så bra som hun skulle ønske. For der sto Jesus, og spurte henne om drikke. Samaritanene og jødene holdt seg jo unna hverandre, så hun var nok spørrende til hvorfor Jesus snakket med henne. Ikke bare var hun samaritaner, hun var også kvinne. Det var de to første fy-fy-ene som skjedde. Men det skulle komme enda større fy-fy-er, for denne kvinnen var ikke gift, men hadde vært det fem ganger tidligere.
Jeg lurer på om det kanskje var grunnen til at hun ønsket å holde seg skjult for folk. At det var hennes sår. Det at hun var ugift med samboer, og at hun tidligere hadde vært gift fem ganger er også brukt til å sverte kvinnen opp gjennom historien. Hun har blitt omtalt som en seksuell synder, en som hadde sex utenfor ekteskap og en prostituert, uten at det egentlig er noen grunn til det. Caryn Reeder, en amerikansk teologiprofessor skrev en bok om denne fortellingen i lys av #MeToo. Og hun skriver godt om hvordan denne kvinnen høyst sannsynlig ikke har hoppet fra mann til mann og oppført seg promiskuøst, som har blitt hevdet fra prekestolen opp igjennom historien. Det er mye større sannsynlighet for at hun hadde levd et vanskelig liv, kanskje hun ble giftet bort som ung til en mye eldre mann som døde, og hun etter det måtte gifte seg med sin avdøde ektemanns bror, som var skikk på denne tiden. Eller hadde hun vært gjennom en skilsmisse?
Og mannen hun lever med nå, som hun ikke er gift med? Selv på Jesu tid var det vanlig å bo sammen før mann ble gift. Dette vet Jesus alt om, da Maria og Josef ikke var gift, men bodde sammen.
Det har gjennom historien vært mange menn med autoritet, som fra prekestolen har forsøkt å antyde at hun var en seksuell synder, men det er større sannsynlighet for at hun var et offer. Et offer for sin tids skikker, et offer for tap og sorg eller noe annet. Men uansett om det såret hun gikk med var påført av seg selv eller av andre, så hadde hun et sår, som vi alle har. En sannhet hun følte hun måtte skjule.
Hun kommer i prat med Jesus. Den lengste praten Jesus har med noe enkeltindivid i hele bibelen faktisk. Og ingen steder i teksten omtaler Jesus kvinnen som syndig. Ingen steder i teksten omtaler Jesus hennes handlinger som syndige. Ingen steder i teksten sier Jesus «Gå bort og synd ikke mer», som han jo så ofte gjør ellers.
Dette er nemlig ikke en fortelling om seksuell umoral eller synd. Det er en fortelling om en fremmed kvinne. Det er en fortelling om Jesu møte med en som har sår som hindrer henne fra fellesskap.
Jeg synes det er så vakkert, at Jesus sitter i ørkenen på dagens varmeste, utslitt etter en lang reise, helt alene. Og det er denne kvinnen som kommer med sin vannkrukke han spør om hjelp.
Guds sønn er tørst der han sitter ved en brønn, og det er utskuddet ingen jøder vil snakk med, som gir han vannet han trenger.
Om Jesus hadde villet hadde han fått tak i vannet. Men nei, han venter. Han venter sånn at når kvinnen kommer, så kan hun kjenne igjen Jesus som Messias i hans sårbarhet, hans menneskehet og hans behov.
Jesus vinner kvinnens tillitt ved å være ydmyk. Ved å være åpen om sitt eget behov og sin egen sårbarhet. Det er ingen triumferende konge kvinnen møtes av, igjen arroganse eller overlegenhet.
Jesus møte henne ikke med fordømmelse da hun fortalte sin historie. Hun møtes ikke av fordømmelse for at hun har vært gift fem ganger, men det er akkurat som om Jesus ser hvor tungt det har vært for henne. På en måte som ikke gjør at hun føler skyld eller skam, men kjærlighet. Han lar henne fortelle, og han lytter. Han ser henne for det hun er. Hennes fortid, hennes nåtid, hennes behov, uten å skygge unna det ubehagelige. «Det du sier er sant.» sier Jesus, som en anerkjennelse av hele henne. Som om han sier «Jeg ser deg for den du er, og jeg elsker deg. Den som tilber Gud må tilbe i sannhet. Takk for at du deler din sannhet.»
Og det er det som gjør at hun tror. Det er Jesu egen sårbarhet i møtet. Jesu kjærlighet til et menneske i møte med hele menneskets liv. Det gode og det vonde, uten frykt for å snakke sant om livet. Og kraften av å bli sett av Gud.
I teksten som følger vår lesning står det at kvinnen lot vannkrukken sin stå, og reiste inn til byen og fortalte at Jesus var Messias. Og mange av samaritanene fra byen kom til tro på Jesus på grunn av det denne kvinnen sa.
Denne kvinnen er det første menneske Jesus avslører at han er Messias for. Og han gjør det når hun deler hele sin sannhet. Også den sannheten hun prøver å holde skjult.
Det er gjennom denne lesningen vannet gir mening for meg. Jesus identifiserer seg med hennes behov – og han gjør det gjennom hennes tørst. Hennes tørst etter mening og bedring. Hennes tørst etter å ikke skjule deler av seg selv. Et behov for noen hun kan snakke ærlig til om hele sin sannhet, og hun finner det i Jesus.
Vann renner alltid til det laveste punkt, sies det. Og dette levende vannet fant det laveste punktet i kvinnen. Det fant hennes sår. Jeg tror levende vann sildret ned til hennes laveste punkt, hennes dypeste sår, hennes største behov og hun fant hvile i det. Hun hvilte så mye at i teksten videre, står det at hun glemte vannkrukken sin, da hun løp til byen for å fortelle at hun hadde møtt Messias, og at han het Jesus. Med det ble hun løftet opp av Jesus, fra å være en kvinne fylt av skam, til å bli en apostel for samaritanene. Hun løftes opp til å bli et avgjørende vitne som forkynner evangeliet i en nærmest utenkelig situasjon.
Det levende vannet Jesus tilbyr, finner alle våre laveste punkt. Det renner ned til våre sår. Til de tingene vi bruker så mye krefter på å holde skjult og forsøker å gjøre bedre på alt for dårlige måter. Og det løfter oss opp.
Kanskje er vannkrukken hennes en metafor for det vi tror vil slukke tørsten vår, men aldri gjør det.
Fordi det å bli kjent og elsket og tilgitt i vår sanne form av vår sanne Gud kan slukke vår åndelige tørst på en måte som ingen suksess eller beundring eller romantisk kjærlighet eller andre ting vi bruker som erstatning for Gud, noensinne kan. Jeg vet ikke hvorfor dette er Guds økonomi – at vårt største sår, vår dypeste skam, vår største synd også er vår største gave, vår største lærer. Jeg vet bare at det er det.
Slik blir dere sett av Gud. Uansett hva det laveste punktet i dere er, uansett hva det dypeste såret, den grufulle synden, den skadede tingen i dere er, vil det levende vannet av Kristi medfølelse finne det, det kan finne det, det har funnet det.
Du kan bare legge igjen vannmugga. Og hvile i at Gud ser forbi det du skammer det over, og ser hele deg med anerkjennelse og kjærlighet.
Ære være Faderen og Sønnen og DHÅ, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet, til evighet. Amen.