Prekenteksten i dag er hentet fra Bergprekenen. Ved første øyekast kan det se ut som en rekke fagre løfter. Dere skal få, dere skal finne, det skal lukkes opp for dere. Forutsetningen er aktiv leting, banking og bønn. «Jeg vil lete og banke» heter en bok av Ingeborg Refling Hagen. Som så mange andre titler, hentes denne rett fra Jesu ord.
Jeg hørte på Verdibøsen i radio en lørdag. Der en dame fra Humanetisk Forbund skulle forklare hva som var galt med kristendommen. Så ventet jeg meg vel en harang om synd og negativt menneskebilde, men nei da! Det negative med kristendommen var Paradisforestillingen! sa hun. For det var nemlig slik at menneskene ble så skuffet. De forestilte seg lykke og gode dager grunnet paradisforestillingen. På den andre siden, sa hun, hadde ikke kristendommen æren for alt det positive i samfunnet.
Nå tror jeg kanskje at drømmen om lykke og dragningen mot gleden er noe svært mange mennesker deler, religiøse eller ikke religiøse. Men er disse ordene i dagens tekst en slags forestilling om at alt skal gå greit og alle skal leve lykkelige alle sine dager? Nei, det er det jo ikke.
Du kan bare be, banke på og lete, så får du ønskene oppfylt, men er dette «bare» ? Er dette så enkelt som et overflatisk blikk kan få det til å se ut som?
Hva er det å be? Hva er det å lete? Hva er det å banke på? Petter Dass skrev så mange salmer og bibelske viser. Han skrev jo for å gjøre Bibelen kjent for sin menighet, som stort sett besto av analfabeter. Så lagde han rim og rytme i fortellingene, og da ble de så mye lettere å huske.
Om den indre kampen i et menneskesinn skriver han:
«Den mann er sterker, som betvinge og vinne kan sitt eget sinn,
Enn den som over muren springer og tager store riker inn.»
Å ja, den kampen som foregår i det indre, kan være så mye tyngre enn den i det ytre. Hvem av oss har forsøkt å ta kontroll over negative tanker? Hvem kan beseire sin egen angst? Hvem kan vinne over sine indre demoner?
Å be er ikke bare å folde hendene og ramse opp noen ord. Det er å samle tankene som er på vidvanke, det er å samle viljen som kanskje er splittet og trekker i mange retninger, det er å forene egen vilje med Guds vilje.
Å lete, er ikke bare en overflatisk søken etter noe man har mistet. Det er å samle seg og innrette seg mot det ene målet. Det er å bli enig med seg selv om hvor man vil og hva man søker.
Å banke på er når den indre lengselen og all kraft retter seg mot dette ene. Det er så mye mer enn det vi får med oss når øyet bare streifer over disse ordene.
For å forklare Guds kjærlighet til oss, tar Jesus tak i vår sterkeste og mest uselviske kjærlighet: Vår kjærlighet til våre barn. Når vi anstrenger oss til det ytterste for å gi våre barn det beste vi kan tenke oss, hvor mye mer vil ikke vår far i himmelen besvare våre bønner med gode gaver.
Og så munner dette ut i den gyldne regel: Alt du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot andre. Dette er gjensidigheten i tilværelsen. Vi lever i samspill med andre mennesker, vi avgrenser oss selv i forhold til dem. Vi definerer oss selv og vi forstår oss selv, ved å betrakte de andre. «På seg selv kjenner man andre» heter det og på seg selv kan man også miskjenne andre, når vi støter på det som er oss helt fremmed. Så der er vår begrensning.
Kan vi egentlig fatte andre mennesker? Et stykke på vei kanskje. Til dels ved gjenkjennelsen og til dels ved den andres evne til å gjøre rede for seg selv. Men så må vi alltid ha ydmykheten og forståelsen av at vi kan ikke fatte alt.
Dagens tema er bønn. Det handler om det å formulere sitt ønske og mål. En bønn er bare virksom når den er sann, når den omfatter hele deg. Det handler om aktivt å lete seg frem til dette, banke på de stengte dørene i oss og rundt oss. Kanskje åpner de seg for den som banker på med det rette sinn.
Paradisdrømmen er visjonen av det gode. Den skal vi slett ikke slippe, for i visjonen av det gode ligger våre første famlende skritt i retning av å realisere den. Det er noe veldig passivt og destruktivt i det å sette seg ned og konstatere at verden er en jammerdal, og det var det. Det er noe selvtilfreds destruktivt i dommedagsprofetier. Og så er det noe veldig utakknemlig i den holdningen til livet: Jeg skal underholdes og dersom ikke det skjer, ja så blir jeg skuffet.
Vi må realitetsorienteres, og ofte kan livet og menneskene skuffe, men den drømmen vi bærer på, gir oss mot og håp til å virke for det gode og lyse. Som Olav H Hauge skriver i «Det er den draumen»:
Det er den draumen me ber på
At noko vedunderleg skal skje
At det må skje
At tidi skal opna seg
At hjarta skal opna seg
At berget skal opna seg
At kjeldor skal springa –
At draumen skal opna seg
At me ei morgonstund skal glida inn
På ein våg me ikkje har visst um.
Ja, la oss fortsette med paradisdrømmen vår. La oss be, lete og banke på til den åpner seg for oss.