Preken i Trefoldighetskirken, Oslo 28. oktober 2023
av Trond Bakkevig
«Hvor er din bror Abel?» Gud spør og Kain svarer med å usynliggjøre sin bror: «Er jeg min brors vokter?» Men Gud er en Gud som ser og hører: «Hva har du gjort? Din brors blod roper til meg fra jorden.»
Rådet av religiøse institusjoner i Det hellige land satte i sin tid i gang en parallell undersøkelse av palestinske og israelske skolebøker. De fant (i 2013) ingen dehumanisering av den andre, men taushet og usynliggjøring av hverandre og hverandres historie
Umenneskeliggjøring, dehumanisering, er et resultat av usynliggjøring. En konsekvens er terror hvor minst 1400 personer ble drept og utsagn som at Hamas (eller palestinerne??) er «menneskelige dyr»
Det skjuler det seg et menneskesyn bak bombing av hjem, skoler, sykehus, og drap av ungdom som gleder seg over musikk, og bortføring av barn, ungdom, kvinner og menn, unge og gamle.
Gen 1: «Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.» Ikke som palestiner og jøde, nordmann eller russer.
Vi er alltid del av hverandres liv – «ubuntu», sa Tutu: «Jeg er fordi du er. Du er fordi jeg er.» Og, jeg eller vi kan aldri løses fra vår historie. Den er del av hvem vi er. På hver vår side har vi vår egen historie, samtidig som vi er del av hverandres historie. Selv om noen i denne situasjonen ikke vil snakke om historien, må vi gjøre det. Terror og krig har alltid en forhistorie. I dette tilfelle har to folk hver sin historie og mye felles historie. Jøder lever med en historie som handler om pogromer – ofte anført av kirker, antisemittisme, Holocaust og nå, 7.oktober med mer enn 1400 drepte. Palestinere har en historie som lenge, i Det hellige landet, har vært en felles historie med jøder. Landet har ofte vært en kasteball mellom stormakter. Ofte og særlig i nyere tid har palestinerne, kristne og muslimer blitt usynliggjort. Det de kaller katastrofen, «Nakba», er ofte fortiet. Fra 1967 har de levd med okkupasjon av landet de vil ha som sitt eget.
«Jeg skjønner at jødene har behov for trygghet» sa sjeiken i et av våre møter i Jerusalem. Han ante og anerkjente utryggheten bak behovet for en sterk militærmakt. Det ble raskt en diskusjon om hvem som hadde størst behov for trygghet. Kanskje kan våre norske erfaringer være av verdi for samtalen om disse spørsmål. Vi opplevet terror i vårt eget land. Heldigvis var vi mange som raskt spurte: «Hva har vi forsømt når en terrorist kan vokse opp, planlegge og utøve terror i vårt land?» Det samme spørsmålet må stilles når terrorister dreper og bortfører mennesker. I kampen mot terror svarer vi med at alle må bli sett og hørt, og med tiltak mot utenforskap. I Det hellige land har ikke palestinere og jøder har de samme muligheter, den samme bevegelsesfrihet og de samme rettigheter, eller til å bli sett og hørt.
Nå rammes en hel sivilbefolkning i Gaza. Som kirke, har vi lært: «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’» Jesus var ikke kristen. Han er en av disse som nå mangler mat, drikke. Han er den «fremmede», eller med andre ord: «den andre». Jesus advarer oss mot å rette oppmerksomheten mot himmelen. Den skal rettes mot jorden. Der er han, en person som nå trenger mat, vann, strøm, drivstoff og trygghet.
Terror har aldri løst konflikter. Terror har bare øket motsetningene. Militær makt kan vedlikeholde en okkupasjon, men den slukker aldri et folks lengsel etter frihet, frihet fra å være okkupert. Salmisten sier: «Kongen blir ikke reddet av stor styrke, krigeren berges ikke av sin store kraft. Hesten gir falske håp om redning, med sin store styrke berger den ingen.» Det finnes ingen militær løsning på konflikten i Det hellige land. Uansett hva man ser for seg av politiske løsninger, enten det er i et eller to land, kan en varig løsning bare oppnås gjennom tålmodig forhandlingsarbeid. Det blir bare fred når alle parter vil den andres frie eksistens, når alle er trygge, når alle har den samme rettsikkerhet, og de samme rettigheter.
Sakarja, faren til Johannes døperen, svarte med sang da folk spurte hva det skulle bli av dette barnet: «Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre føtter inn på fredens vei.» Nå er det mange som lever i mørke og i dødens skygge. De trenger vår bønn, vår omtanke og vår solidaritet.
Kristus, soloppgangen, han som overvant mørke og død, kan nære håpet om fred, på tross av alt vi ser og hører. Slik kan han lede oss inn på fredens vei.
For, det er slik tidligere president Vaclav Havel sa: «Jeg er ikke pessimist for jeg tror ikke alt går galt. Jeg er ikke optimist for jeg tror ikke at alt går bra. Men jeg har håp.»
Men, vi håper ikke på det vi ser, sier Paulus. Det er ikke håp. Derfor fortsetter han: «men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet.» Det er akkurat der vi er. Og der, skal vi vandre på fredens vei. På den veien ber vi for venner og fiender, viser og kjemper for at barmhjertigheten skal nå dem som nå trenger den, og står opp for alle menneskers like verd og rettigheter, for rettferdighet. Vi er våre søskens vokter. Ganske særlig når deres blod roper til oss fra jorden.