Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:
Gud være lovet, halleluja, halleluja, halleluja!
«Jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.
Dere har hørt det er sagt til forfedrene: «Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.» Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: «Din idiot! skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: «Din ugudelige narr! skal være skyldig til helvetes ild
Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bor. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien. Ellers vil motparten din overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel. Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre.» (Matt 5,20-26)
Slik lyder det hellige evangelium.
Gud være lovet, halleluja, halleluja, halleluja!
Jeg skjønner meg ikke på de som snakker om Bibelen som «Guds klare ord!»
For sannelig, kan det være ganske vanskelig å forstå noen ganger.
Til og med Jesus sine ord.
Og i dag, har vi hørt en slik tekst.
Jeg må innrømme at jeg tenkte første gang jeg leste denne teksten:
Dette blir håpløst å preke over!
Men så tenkte jeg også.
Dette er en spennende utfordring!
Til å prøve å finne ut.
Hva var sammenhengen?
Hvem var det skrevet til?
Hva mente Jesus egentlig her?
Og ikke minst; hva kan dette gi til oss som lever i dag? ....
Matteusevangeliet er den første boka i Det nye testamente, men er i likhet med Lukasevangeliet, skrevet med kjennskap til Markusevangeliet, som er det eldste.
Kanskje er Matteus plassert først, fordi det ble mest brukt.
Matteusevangeliet er skrevet med en særlig kjennskap til jødisk tro og kultur, og til en jødisk-kristen målgruppe.
Hele 3 kapitler er satt av til tidenes mest berømte tale, nemlig Bergprekenen.
Den er både utrolig vakker.
Men også utfordrende.
For Jesus tolker alt på en ny måte.
Ikke ved å oppheve det gamle.
Men ved å oppfylle det.
Og noe av det som beskrives, er rett og slett helt uoppnåelig for oss mennesker.
Det som Jesus si – hadde vært både urimelig og umulig – om det ikke hadde vært Jesus som sa det.
Det handler om en radikalt ny måte å tenke på.
Bergprekenen kan faktisk ikke forstås – uten å være knyttet til Jesu gjerning.
Han gjør – det umulige mulig!
Sånn åpner Jesus veien mellom Gud og mennesker.
Og det skjer ikke fordi vår rettferdighet overgår de skriftlærde og fariseernes.
Nei, det skjer fordi Jesus sin rettferdighet overgår alt.
Og han deler – med alle som vil ta imot.
Og samtidig. Vil lære oss noe som fortsatt er viktig.
Vi hørte at Jesus viste til det 5. bud: «Du skal ikke slå i hjel.»
Det kan virke som om det budet bare handler om de få.
Helt til vi hører hva Jesus sier.
Om sinne.
Sårende ord.
Eller overensstemmelser mellom mennesker som står hverandre nært…
Da skjønner vi.
Dette handler om oss alle.
Og da er det ikke sinne i seg selv, som er feil.
Også Jesus kunne bli sint.
Når noen nektet å komme fram til ham med små barn.
Eller andre utsatte mennesker møter urett.
Da er det på plass å bli sint.
Det sinne som er feil, er det som ikke tar de svare i forsvar, men som krenker andre, eller får andre mennesker til å føle seg mindre verdt.
Det er synd.
Og er imot Guds bud.
Også når vonde ord bryter ned relasjoner eller mennesker over tid.
Psykisk vold, er også vold.
Og vonde ord, kan gjøre uopprettelig skade.
Både i nære relasjoner.
I arbeidsfellesskap. Og i sosiale sammenhenger.
Det er veldig lett å tenke at mobbing hører barndommen til.
Men voksne kan òg si stygge ting til hverandre.
Og gjøre livet forferdelig tungt å leve!
Å være kristen.
Det handler om at vi er elsket.
Og tilgitt.
Gud møter oss med nåde.
Og den nåden er nok. For Gud.
Men ikke for vår neste.
Vår neste trenger også at troen vises i handling.
Og så kan det jo se ut som, men merkelig ting med å være menneske, er at vi kan bli uvenn – også med dem vi er aller mest glad i.
Lite er så vondt som det.
Og kanskje er det ingen ting som gjør oss så godt, når vi får sagt det forløsende ordet.
«Unnskyld.»
Og mener det!
For noen dager siden, hørte jeg et radioprogram der to politikere fra vidt politiske ståsted ble spurt:
Hender det at du innrømmer at du har tatt feil?
Hender det at du skifter standpunkt?
Begge to måtte innrømme, at de helt sikkert gjorde mange feil.
Men å si det høyt, som politiker, det satt langt inne!
Det er nå en ting.
Et større problem er, at det offentlige ordskiftet ser ut til å ha blitt tøffere.
Ekstremt i den amerikanske valgkampen.
Men også i skolegårder i Trondheim, på sosiale medier,
eller i hvordan vi også risikerer å omtale andre mennesker.
Mennesker som vi vel ikke er i tvil om;
også er skapt og elsket av Gud?!
Jesus ber oss innstendig om å se også motparten sin verdi og verdighet.
Vi har ingen rett til å dømme et annet menneske.
Vi kan fordømme mennesker sine handlinger, holdninger og ord.
Men vi kan aldri frata de samme menneskene,
deres verdi og verdighet.
I så fall.
Tar vi livet av noe.
I går var jeg prest i bryllyp.
Når vi forbereder vielsen, bruker jeg bestandig å be brudefolkene om å beskrive hverandre.
De gode ordene, sitter som regel løst.
Selv om det noen gang kan gå litt tregere:
Jeg husker brudeparet i Namdalen.
Der satt ordene litt langt inne.
Særlig hos ham.
Jeg lirket og lurte for å prøve å få ham til å si noe om sin kjære.
Til slutt var det som om han mannet seg opp og sa.
-Ja, hun er nå grei!
Og når en namdaling sier såpass, skjønner vi at det er alvor! 😊
Brudeparene sier mye godt om hverandre.
Og jeg ser, at det gjør dem godt, når de sies høyt.
Både under 3 par øyne.
Og når presten deler noe av dette i bryllupstalen.
Alle skulle kanskje giftet seg med et par års mellomrom.
Så de ble tvunget til den øvelsen.
Å sette ord på det gode hos den andre.
Eller de andre.
Har du noen gang møtt noen som ikke har godt av å høre litt velment og ærlig ros?....
Eller har du møtt noen, som dypest sett, ikke blir såret, av dårlige ord….
Jeg tror, ord setter spor …!
Og så er det jo noen ganger at ting setter seg fast.
En konflikt starter ofte med en uenighet, der begge parter kan ha et godt poeng.
Og så blir det til et brudd på det 5. budet, når det det blir en uenighet som ikke blir løst.
For konflikter som trekker ut, står vi i fare for å si og gjøre ting for å skade den andre.
Noen ganger så ille, at det tærer på både hjerte, tanker og sinn.
Dette advarer Jesus imot:
«Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien.»
Budene er gitt oss som gode rammer. Og veivisere.
Ikke for å innskrenke det gode livet.
Men for å vise veien til frihet.
Ingen blir fri ved å herse med andre.
Heller skal vi se oss selv i speilet.
La de onde ord ligge.
Og la to, små ord komme fra hjertet.
To ord som er nøkkel til forsoning med både mennesker og Gud.
To ord som virkelig setter fri:
Tilgi meg!
Gud vil noe med våre liv.
Og det er sant som vi sier hver gang vi har dåp:
«Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»
Kristine som blir døpt i dag.
Og alle vi andre som er omsluttet av Guds omsorg.
Vi skal vite.
Jesus er med oss – også når vi kommer til kort.
Eller for å si det med salmisten:
«For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.» (Sal 36,10