Signy startet på kirkekontoret i desember 1991. Da var ordningen med kirkeverge helt ny, og hennes første sjef, Trysils første kirkeverge Tor Brovold, hadde startet bare noen måneder tidligere. Kirkekontoret var da i prestegarden. Da skulle hun bare jobbe i tre måneder først, som del av en omskolering. Det ble til tre nye måneder, og så et år. Og nå har det blitt til 33 år ved kirkekontoret.
-Dette har vært livet mitt, sier Signy. -Jeg har truffet utrolig mange folk i alle livets faser og situasjoner. Før alt ble digitalisert, ringte det folk som drev med slektsforskning også. Det er det mer slutt på nå. Til og med et frieri på trappa til kirkekontoret har jeg fått bevitne. Det var to dåpsforeldre som kom for å ordne med dåp, men så overrasket faren med å gå ned på kne og fri på trappa til prestegarden.
-Jeg føler at hele Trysil vet hvem jeg er, og Gud vet hvor mange prester jeg har jobbet sammen med. Solveig, som nettopp sluttet (organist Solveig Aunsmo, red. anm.) har i sine notater at hun har spilt for langt over 100 prester, og da må jeg ha hatt minst like mange omhender.
-Sverre Møller og Nina Bredsdorff var prestene i Trysil da jeg begynte, og var de to første jeg jobbet sammen med. Særlig Møller var viktig for meg i en vanskelig periode i livet.
Signy forteller at vi har fine kontorer på kirkekontoret i dag, men det var nærmest som et hjem da kirkekontoret var lokalisert til prestegarden. Da var kirkekontoret mer sentralt, og det kom mye folk innom.
-Vi har nok ikke samme hjemmehyggen på kontoret nå. Det var mer sosialt før. Jeg tror endel folk kom innom for å ha noen å prate med. Det ble mange kaffekopper rundt kjøkkenbordet i prestegarden. Vi tok oss tid til det.
Noe som kanskje flere kjenner til, er at det spøker i prestegarden. Signy forteller at de fleste av disse spøkelsene nok ble igjen i prestegarden, men noen av de ble nok med på flyttelasset til det nye kontoret i Slettmovegen.
-Det er utallige ganger at jeg hørte det gikk i trappa opp til andre etasje i prestegarden, og jeg gikk etter for å se hvem det var.
Når vi spør Signy om å se seg tilbake og si noe om hva det beste ved jobben har vært opp gjennom 33 år, så svarer Signy uten betenkningstid:
-Fellesskapet. Vi var som en familie. Det var alle tiders. Hver hadde sine oppgaver, men frihet under ansvar til å løse de sammen. Vi støttet hverandre.
-En kommer nære innpå folk i denne jobben. Folk i alle situasjoner. Man visste aldri hva det var når telefonen ringte. Det hendte seg også at folk i alvorlige livskriser ringte.
Men også kolleger kunne ha det tøft, ofte de som jobbet ute med graver kunne komme i situasjoner som behøvde støtten i gode kolleger.
-Det har vært en fin arbeidsplass, sier Signy.
"Sitt du her ennå? Jeg er så glad jeg treffer deg!", sier folk. Det er skussmål å ta med seg etter et langt arbeidsliv.
Tusen takk for innsatsen for kirka og for tryslingene, Signy!