Mobilisering av kvinner for misjon har hatt store ringvirkninger globalt og lokalt, både i kirker i lokalmiljø. På Missiologisk forum 15. november ble det satt fokus på utvalgte kvinners betydning for utrustning og myndiggjøring av jenter og kvinner.
Gjennom bønn og kunnskapsformidling har Lærernes Misjonsforbund (LMF), siden 1902, bidratt til å endre kvinners og menns liv - ikke bare til en aktiv tro, men også til en ny identitet, verdi og hverdag. På hvilken måte har dette skjedd? Og hva skjer når marginaliserte kvinner gjennom troen på Kristus erfarer ny verdi men fortsatt lever i en kultur der menn kontroller dem?
Her kommer korte resyme av foredragene som ble presentert.
Dagen ble avsluttet med en panelsamtale: Finnes det fortsatt et glasstak? Deltakere var Berit Hagen Agøy (Mellomkirkelig Råd), Dag Håkon Eriksen (Normisjon), Inger Marie Andersen Oppegård (Lærernes Misjonsforbund) og Åshild Mathisen (Vårt Land) med Hans Aage Gravaas som debattleder.
Om bevegelsen "Femme pour Christ". Terese Bue Kessel, VID
Terese Bue Kessel har forsket på hvordan kristne kvinner i Kamerun har det i hjem, kirke og samfunn. I Kamerun får kvinner i bevegelsen "Femme pour Christ" (Kvinner for Kristus) ny identitet og løftes opp av Bibelens budskap om verdighet. Kvinnene i Kamerun lever i et patriarkalsk samfunn der menn bestemmer over kvinners liv på de fleste områder, både i hjem og i storsamfunnet.
Kort tid etter at Det Norske Misjonsselskap (NMS) startet arbeid i Nord-Kamerun i 1925, ble lokale kvinner invitert til leseopplæring, bibel- og helseundervisning. Kvinner for Kristus er en videreutvikling av dette, og bevegelsen ble til i 1975 i Den Evangelisk-lutherske kirke i Kamerun. Visjonen er å gi kvinner, som lever i et patriarkalsk og islamsk dominert miljø, et annet rom der de kan tegne et nytt og oppreist selvbilde.
Kvinner for Kristus motarbeider holdninger og praksiser som undertrykker kvinner. Undervisning om helse, ernæring, tro og samfunn fostrer ansvarsfulle borgere, mødre og ledere. De utfordres til å gå i spor de aldri før har gått i, som å ta ordet i en forsamling. Slik males nye selvportrett av kvinner som erfarer at «vi kan». Dette har medført at de er sterkt engasjert i kirkens liv. De bidrar økonomisk, praktisk og diakonalt, og mer og mer i styrende organ og som ordinerte prester. På mange måter er kvinnebevegelsen en suksesshistorie.
Men solskinnshistorier har gjerne også skyggesider. Forskningen til Terese Bue Kessel viser at myndiggjøringen som kvinnene opplever, i stor grad blir værende innenfor kvinnebevegelsen, og at den i liten grad har innvirkning på livet i hjemmet. Kvinnenes opplevelse av myndiggjøring er i stor grad avhengig av hvor mye frihet mennene gir dem. De opplever at de er på like fot med sine menn når de kan lese Bibelen sammen, og når de er sammen på gudstjeneste. Volden som finner sted i hjemmemiljøet til mange av kirkens kvinner i Nord-Kamerun har nærmest vært tabu. Det synes som om kirkens budskap om verdighet i liten grad har tråkket over hjemmets dørterskel. I kirkens rom er tradisjonelle kjønnsroller blitt endret. Det har ikke skjedd i samme grad i hjemmet.
Det er ikke mulig for kvinnebevegelsen, til tross for sine 20.000 medlemmer, at de én og én skal kunne reise seg mot vold i nærmiljøet. I stedet etterlyser de en kirke som tar et kontinuerlig oppgjør med hvordan de behandles av menn. Mange steder i Afrika blir gudstjenester brukt som arena for å få viktig informasjon ut til folket.
Det gledelige er likevel at vold mot kvinner er satt mer på kirkens dagsorden de siste årene, noe NMS som partnerorganisasjon bidrar til. Det arrangeres samtalegrupper for begge kjønn i tråd med hva kvinnebevegelsen har etterlyst. Dersom det som skjer i hjemmets mørke kroker ikke tas fram i lyset, blir kirkens og misjonens arbeid lite troverdig. Kvinner mer enn menn fyller kirkebenkene. Det er god nok grunn til å bry seg om hvordan de har det også etter kirketid.
Om Marie Monsen. Lisbeth Mikaelsson, Universitetet i Bergen
“Kristne miljøer er ikke kjent for kvinnefrigjøring, men misjonsmiljøet har vært en arena hvor norske kvinner har funnet selvstendighet og innflytelse", sa religionshistoriker Lisbeth Mikaelsson. Hun har forsket på misjonæren, forfatteren og forkynneren Marie Monsens liv.
Marie Monsen var en markant kvinnelig misjonær og ble internasjonalt kjent som en lederskikkelse i den protestantiske vekkelsen i Kina i 1930-årene. Hun var en ivrig forkjemper for kvinnelig stemmerett i sin organisasjon Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), og hun skrev populære misjonsbøker som fortsatt utgis.
Kristenliv og misjon var en del av Marie Monsens oppvekst. Hun tok lærerutdanning i Bergen, og under skolegangen her erkjente hun sitt misjonærkall. 1898 søkte hun om å bli antatt som misjonær i Det norsk-lutherske Kinamisjonsforbund (senere NLM). Etter videreutdanning i sykepleie og et studieopphold i Storbritannia kom hun til Kina 1901. Her virket hun til 1932, avbrutt av et par hjemmeopphold. Etter hjemkomsten til Bergen pleiet hun sine gamle foreldre og en sykelig søster, men hun utfoldet seg også som åndelig veileder, forkynner og forfatter og drev en utstrakt korrespondanse.
I Kina startet hun en pikeskole, og i en rekke år arrangerte hun bibelkurs for kinesiske kvinner. Røvere og kommunister gjorde forholdene vanskelige for de norske misjonærene, og 1927 ble mange beordret hjem. Det ble starten på Monsens karriere som omreisende vekkelsespredikant. I fire år fartet hun omkring på forkynnelsesreiser i Nord-Kina. Hun ble karakterisert som en taler med stor autoritet.
Monsen var en karismatisk personlighet som hevdet at kjønn burde være uten betydning i arbeidet for Guds rike. Først da hun var i 80-årsalderen ble det fart på bokskrivingen. Flere av bøkene ble bestselgere, utkom i mange opplag og ble oversatt til flere språk. En hjelp i trengsel, Bønnens makt og Alt er mulig for Gud inneholder småfortellinger om Guds omsorg og ledelse i hennes liv. Vekkelsen ble en Åndens aksjon er hennes personlige beretning om den store vekkelsen i Kina.
Lisbeth Mikaelsson trakk fram Marie Monsens engasjement for kvinnesaken. Hun inntok de fleste roller i sin misjonærtjeneste selv om hun møtte motstand fra andre. Hun kjempet for kvinners stemmerett i sin egen organisasjon NLM. Hennes kvinnebevissthet og kvinneaktivisme har som bakgrunn en vekkelsesideologi som betoner menns og kvinners likeverd innfor Gud og at alle mennesker er intet i seg selv. Det åndelige samfunn med Gud betyr alt, og det er bare personer med et slikt sant gudsforhold som kan være utvalgte redskap for Gud.
Om Anna Jakobsen Cheng. Marte Drønen Lægreid, Universitetet i Bergen
Anna Sofie Jakobsen ble født i 1860 og døde i Kina i 1911. Hun etablert kontakt med den engelske China Inland Mission (CIM), og senere dro hun til England og ble der akseptert av China Inland Mission. Hun seilte til Kina i 1885 som en av de første norske kinamisjonærer overhodet. Hun ble plassert i provinsen Shanxi, der hun blant annet arbeidet i fylket Huozhou.
Etter en voldsom kampanje mot henne ble Anna Jakobsen utstøtt fra CIM i 1898 på grunn av hennes ekteskap med den kinesiske konvertitten og evangelisten Cheng Xiuqi i 1899. Paret startet deretter en uavhengig misjon kalt «Anna Chengs misjon». Hun ble svært skuffet over den velkomsten ektemannen hennes fikk i Christianssand da de var på ferie der i 1900. Misjonen fikk finansiell støtte fra Norge, noe som vedvarte også etter hennes død.
Kvinners vei til myndighet i norsk kristenliv. Kristin Norseth, Menighetsfakultetet
I 1913 fikk norske kvinner alminnelig statsborgerlig stemmerett på samme vilkår som menn. Kvinners stemmerett og valgbarhet var et tema ikke bare i det alminnelige politiske liv, men også i norsk kristenliv. Allerede i 1904 hadde kvinner fått stemmerett og begrenset valgbarhet i Det Norske Misjonsselskap.
Kristin Norseth gjorde rede for hvordan kvinner ble myndiggjort og fikk stemmerett og valgbarhet i lekmannsbevegelsen fra ca 1840-1920.
Begrepet myndig kommer egentlig av et lavtysk ord, mundich, som betyr «som har makt». Det er ikke bare politikerne som utøver makt, det gjør også den stemmegivende grasrota. Begrepet myndig kan også brukes om å opptre fast, verdig, bestemt, en formell posisjon eller simpelthen en personlig egenskap av mer karismatisk karakter.
Kristelige organisasjoner oppstod under organisasjonssamfunnets initialfase i 1840-årene. Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble stiftet i 1842. Noe tidligere samme år hadde Stortinget opphevet konventikkelplakaten, som la kristelige møtevirksomhet under prestens tilsyn og kontroll. Med det fikk liberaliseringen av statsreligionen sin rettslige bekreftelse og gikk inn i en ny fase. Lekfolket hadde fått sin definitive tale- og forsamlingsfrihet uavhengig av presteembetet, og det religiøse organisasjonsvesenet vokste frem som en moderniserende kraft med virkning innad i kirken og utad i samfunnet.
Demokratiseringsprosessen aktualiserte raskt et tradisjonsgitt sosialt og kulturelt tema, nemlig forholdet mellom de klassiske begrepene oikos og polis, dvs den hjemlige husholdssfæren og den politisk-demokratiske sfæren. Organisasjonssamfunnet, med kvinneforeningene i spissen, vokser fram som et nytt sivilsamfunn mellom disse to sfærene på 1800-tallet. De utvikler en myndiggjørende og demokratiserende kraft.
Prestefruen Gustava Kielland ledet selv foreningsmøtene, presten kom innom når han hadde tid og anledning. Etter hvert ble det stiftet flere foreninger og Gustava Kielland lærte da opp bondekoner til selv å drive foreningene. Kvinneforeningene var en arena for kvinners selvstendige innsats og et supplement til de alminnelige misjonsforeningene. De arbeidet for en felles sak - misjon. Dette til forskjell fra Hauge-samlingene som først og fremst var til egen oppbyggelse. Det var et arbeid av kvinner og for kvinner. Slik skaptes en egen kvinnesfære, som mobiliserte kvinner til innsats utenfor og ut over egen husstand / eget oikos. I starten var foreningene ikke formelt medlem av NMS. De kunne støtte de prosjekter de selv ville.
Diakonisseanstalten og diakonisseutdanningen med Cathinka Guldberg og Rikke Nissen i spissen viser en lignende utvikling.
Ved begynnelsen av 1900-tallet bestod NMS formelt av 900 misjonsforeninger, ble støttet av 3500 misjonskvinneforeninger, som sørget for 2/3 av NMS` inntekter, og utga fire blader rettet mot ulike målgrupper med opplag som langt overskred de fleste dagsavisers. NMS hadde foreninger i hver eneste skolekrets i hele landet. Vi står overfor en bred sosial og kulturell folkebevegelse med stor oppslutning og innflytelse lokalt som nasjonalt. Den demokratiske kraften i denne kulturen kan man ikke overse.
Det var ikke enkelt å skulle integrere 3500 kvinneforeninger i en håndvending i organisasjonen. Skulle alle disse velge sine respektive representanter ville det sprenge alle fysiske rammer. Det forutsatte en rekke grunnregelendringer med hensyn til valgordninger, og i organisasjonen var man samstemte om at ”misjonens flittige arbeidsbier” burde få stemmerett og valgbarhet.Løsningen ble å gi kvinner som individer stemmerett i de alminnelige misjonsforeningene på samme vilkår som menn. Det betydde at kvinner måtte tegne individuelt medlemskap og ikke lenger stå som husstandsmedlem i mannens navn. Kvinner ble også valgbare til misjonsforeningenes styrer, kretsmøter og generalforsamling.
1800-tallets vekkelsesbevegelser vektla det personlige valget og frihet til oppbrudd fra kollektiv konvensjonell kristendom. De kristelige organisasjonene stod for en aktivistisk og utadrettet kristendomsform, der den troende personlighet kunne omsette sin tro og sitt gudgitte kall i ord og handling.
Det begynte altså med kvinneforeninger. For det første var de helt fra begynnelsen regnet med i en nasjonal organisasjon, som ble plattform for en lang rekke tiltak og initiativ, også av kirkepolitisk karakter. For det andre initierte de selv tiltak og prosjekter i hht egne interesser. Ut fra et sivilsamfunnsperspektiv kan vi derfor hevde at kvinner ved å delta i kvinneforeninger og i religiøse organisasjoner har utøvd samfunnsmakt og innflytelse, selv når de ikke har hatt representasjon i besluttende organer og fora. Ved å organisere seg i kvinneforeninger bidro kvinner til å utforme det moderne samfunn og også til å modernisere, eller utforme, kvinnerollen for en ny tid.