I en tid med stor usikkerhet og konflikt, tror han at det er mange som søker til kirken og til kristendommen for å finne håp.
– Vi er ikke herre over vårt eget liv, og vi kan ikke hindre alt det onde som skjer. Men det å vite at det finnes en Gud som har oss i sin hånd, det er en nåde vi kan finne trøst i.
I «den samme gaten» og i «det samme huset som i alle år» bor Harald Hegstad sammen med konen sin. Det er et alminnelig rødt hus med frukttrær og bærbusker, hage og to verandaer. På innsiden er hjemmet innredet av velkjent interiør i furu.
– Slik man skulle den gangen, sier han, og setter seg til rette i lenestolen.
En bråte med bøker er omhyggelig plassert i den store bokhyllen i stuen. På veggene henger en blanding av kunst og familiebilder, og stuet mellom bokhyllen og pianoet står to kasser fylt til randen av barneleker.
– Barnebarna er en viktig del av livet mitt. En god dag etter jobb er hvis vi har besøk av barnebarna og vi kan leke litt med dem. Da blir det mye støy, men også mye latter og lek, sier Harald blidt.
– Det hender de bruker meg som klatretårn. For litt siden skulle de bruke meg som trampoline. Da lå jeg på sofaen, og de skulle hoppe oppå meg. Det var litt krevende, men når barnebarna ber om det så må en jo følge opp, fortsetter han.
Harald er sekstifire år gammel. Han vokste opp i Trondheim, han er gift med Ingebjørg og bor på Mortensrud i Oslo. Han er far til fire barn og bestefar til fem barnebarn. Han er glad i musikk, konserter og turer i naturen. Og han er nylig valgt kirkerådsleder i Den norske kirke.
Siden 2001 har han jobbet som professor i teologi ved MF vitenskapelige høyskole. Der underviser han studenter som blant annet skal bli prester, diakoner og kateketer. Skulle studentene hans ha beskrevet ham, tror han de ville ha sagt han er vennlig og hyggelig.
– Og at jeg lærer dem noe, legger han til.
– Det tror jeg kanskje at jeg har greid.
Søndagsskole, barnebibelen og Matteusevangeliet
Engasjementet for teologi, tro og kirke har vært der helt fra begynnelsen. Helt siden den 20. februar i år 1960.
– Det var da jeg ble båret til dåpen, så det er ikke en dag jeg husker selv. Men det var en viktig dag i livet mitt, forteller Harald og folder hendene i fanget.
Han gikk på søndagsskole, var med i kristen barneforening, og foreldrene leste høyt fra barnebibelen for ham da han var liten. Spesielt én beretning fra Matteusevangeliet satte varige spor.
«Da Jesus gikk videre og kom forbi tollboden, fikk han se en mann som satt der; han hette Matteus. Jesus sa til ham følg meg. Og han reiste seg og fulgte etter ham.»
– Da jeg hørte dette, tenkte jeg at en mann som bare kan si til noen at de skal følge ham og så gjør de det, det er virkelig litt av en fyr, sier Harald og ler.
– Jeg tenkte kanskje at Jesus også kalte meg, og at jeg skulle gjøre som Matteus.
Andakter i storefri, og til Oslo for å studere
Dette kallet bragte ham videre inn i kristent barne- og ungdomsarbeid. Inn i Misjonssambandet og gutteforeningen Freidig. Senere inn i det kristne skolelaget, med kveldsmøter og andakter i storefri, bønnemøter og bibelgrupper.
– En veldig rik tid.
For ham er det veldig viktig for kirken at det finnes et tilbud til barn og unge der de kan lære om kristen tro. Det er noe som bør stå høyt oppe på kirkerådets dagsorden fremover, sier han.
Som attenåring bar det sørover fra Trondheim til hovedstaden for å studere teologi. Harald hadde opprinnelig planer om å bli prest.
– Jeg opplevde det kirken står for som viktig, og som noe jeg gjerne ville dele med mennesker. Troen på Jesus, og at det betyr en forskjell i menneskers liv.
Han fikk aldri praktisert som menighetsprest. I stedet har han i flere år arbeidet ved MF vitenskapelige høyskole, der han har fått undervise kommende prester. I tillegg har han hatt flere kirkelige verv, blant annet som leder i bispedømmerådet, leder av Kirkemøtets komité for kirkeordningsspørsmål og som nestleder av Kirkerådet.
Nå er han nylig valgt leder i Kirkerådet. Med seg inn i rollen tar han med seg de mange erfaringene fra tidligere kirkelige engasjementer.
Fra skoleaula til egen kirke på Holmlia
Det som imidlertid har vært mest bestemmende for ham, er arbeidet i lokalkirken. Alle årene han var aktiv i menighetsrådet i Holmlia, har vært formende for hvordan han forstår rollen som rådsmedlem og som rådsleder på nasjonalt nivå.
– Det vi gjør i Kirkerådet har ingen verdi hvis det ikke kommer menighetene til gode, understreker han.
Han bryr seg ikke med å strekke seg etter kaffekoppen på bordet, eller å fikle lo av armlenet på stolen, men sitter rolig med hendene i fanget mens han forteller. Inn gjennom vinduet strømmer det bleke vårlyset, og utenfor vaier grenene på epletreet som nesten rekker opp til verandaen.
Da han og konen flyttet til Holmlia, ble de møtt av det som var en svært uferdig bydel. En bydel som bestandig ble bygget ut, og stadig nye hus ble reist. Det fantes ingen menighet der fra før, så den var han med på å bygge opp fra begynnelsen.
– Først hadde vi gudstjenester i aulaen på skolen, og så på samfunnshuset på Holmlia senter.
Så endelig, en kald januardag i 1993, var han med på å innvie Holmlia kirke. I Holmlia satt han i menighetsrådet i ti år. De siste fire årene satt han som leder.
– Jeg tror på en åpen og inkluderende folkekirke
Etter alle disse årene vet han godt hva slags sted han ønsker at kirken skal være.
– Jeg tror på en åpen og inkluderende folkekirke der alle skal føle seg velkommen og hjemme. Men også en kirke som står for noe. Kirken er evangeliet om Jesus Kristus, og om en Gud som elsker alle mennesker akkurat som vi er. Det er det som er det sentrale i kirkens budskap.
Vi lever i urolige tider hvor mange er redde flere famler etter fremtidshåpet. Det er også flere og flere unge som søker seg til kirken og det kristne budskapet.
– Kristen tro er en tro om at det finnes et håp. At Gud som har skapt verden også har verden i sin hånd. Uansett hva som skjer, så finnes det håp for fremtiden. Det er ikke alltid det viser seg i hverdagen, men det å være trygg hos Gud, det tror jeg er noe som kirken kan holde frem.