Ettersom den kristne kirke vokste i verden og spredte seg til nye land og kulturer, kom den til å få lokale særpreg. Det oppstod forskjellige oppfatninger av hvordan Bibelen skulle tolkes, hvordan kirken skulle organiseres, og hvilke oppgaver som skulle prioriteres.
Selv om konflikt og splittelse har vært med å prege kirkens historie, har også samtaler, samarbeid og forsøk på å komme til enighet vært en del av historien. Økumenikk er altså ikke noe nytt. Det ble avholdt store økumeniske konsiler for å komme til enighet om overordnede spørsmål både i oldkirken og middelalderen.
I dagens økumenikk snakker vi ofte om «den moderne økumeniske bevegelse». Den har sine røtter i den kristne studentbevegelsen, kirkelige lekbevegelser og i misjonsbevegelsen helt tilbake til det nittende århundre, og består i dag av flere globale og regionale organisasjoner. Helt fra begynnelsen er de alle drevet av en visjon om at kirker kan stå sammen om budskapet om Jesus Kristus, slik Jesus selv ba: «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.» (Joh. 17, 21)
Den moderne økumeniske bevegelse
En viktig hendelse som for alvor satte i gang organisert økumenisk samarbeid, var en verdenskonferanse om misjon som fant sted i Edinburgh i Skottland i 1910. Den samlet organisasjoner og kirkerepresentanter fra store deler av verden med en visjon for samarbeid om kirkens misjonsoppdrag. Som følge av konferansen ble et internasjonalt misjonsråd stiftet, og kirkelige samarbeidskommisjoner om tro og lære og om kirkens liv og arbeidsoppgaver ble etter hvert formet.
Et stort ortodoks kirkemøte i Konstantinopel i 1920 foreslo å organisere et kirkefellesskap etter modell av Folkeforbundet, forløperen til De forente nasjoner (FN). Også den kristne fredsbevegelsen og søndagsskolebevegelsen jobbet for økt internasjonalt samarbeid.
Stiftelsen av økumeniske organisasjoner
Verdenskrigene bidro til å utsette organiseringen av et globalt kirkefellesskap, men i 1948 ble Kirkenes verdensråd stiftet. Da hadde Det lutherske verdensforbund sett dagens lys allerede året før. Andre økumeniske organisasjoner og samtaler ble startet i årene som fulgte.
Etter hvert så en også behovet for å starte regionale økumeniske organisasjoner som kunne jobbe direkte med regionale spørsmål, og i 1959 ble Konferansen av europeiske kirker stiftet.
I kjølvannet av dette arbeidet oppstod bilaterale samtaler mellom forskjellige kirkesamfunn. Disse er selvstendige dialoger, men fungerer ofte som viktige bidragsytere til den økumeniske bevegelse. Flere kirkeavtaler har oppstått som et resultat av disse. Den norske kirke er medlem i alle disse organisasjonene og har deltatt i og underskrevet flere samarbeidsavtaler.
Bredere kristent samarbeid
Utover 1960-tallet så en to hovedstrømmer utvikle seg i internasjonal økumenikk. På den ene siden var kampen mot fattigdom og nød og for sosial rettferdighet hovedsaker for organisasjoner som Kirkenes verdensråd. Samtidig holdt den evangelikale bevegelse frem forkynnelse og kirkeplanting som de mest sentrale elementer ved kirkens misjon. Disse mobiliserte til samarbeid gjennom bl.a. den evangelikale allianse og Lausanne-bevegelsen.
I senere tid kan en se en tilnærming mellom disse retningene gjennom en gjensidig økt forståelse for at misjon som forkynnelse og misjon som diakoni hører uløselig sammen. Det har skapt nye plattformer for dialog og samarbeid mellom kirker og kristne tradisjoner og organisasjoner. Et nyere initiativ som søker å føre representanter fra svært forskjellige tradisjoner sammen i dialog, er for eksempel Global Christian Forum. Flere internasjonale bilaterale dialoger foregår også, bl.a. mellom Kirkenes verdensråd og Den romersk-katolske kirke, mellom lutherske og ortodokse kirker og dialoger med evangelikale og pinsevenner.