Dagen kan beskrives som et nasjonalt traume, og det er kanskje riktig å si at vi ennå ikke kjenner alt som ligger i kjølvannet etter 22. juli for folk og land. Nå fem år etter kjenner vi fortsatt på savnet av alle de 77 umistelige menneskene som ble tatt fra oss. Vi tenker på familier og venner som ble sittende igjen, og som fortsatt trenger vår omsorg og varme. 22. juli står også frem som et symbol; et symbol på det beste med landet vårt; for midt i sorgen opplevde vi den enorme mobiliseringen i alle byer og bygder. Folk løftet opp rosen; selve symbolet på kjærlighet. Vi viste at den beste måten å møte ondskapen på ikke er med sinne eller vold, men med enda mer åpenhet, kjærlighet og demokrati. I de fem årene som har gått har ikke dette blitt mindre aktuelt. Vi ser daglig at dette er verdier det fortsatt må tales og kjempes for, og som ikke kan tas for gitt. For bare noen uker siden opplevde USA den dødeligste skyteepisoden i landets historie da homofile og lesbiske på utestedet Pulse i Orlando, Florida ble skutt og drept. De ble drept for sin seksuelle legning.
Helt nylig ble mennesker i Nice, samlet til feiring av nasjonaldagen, rammet. Det som skulle være fest og glede, ble i stedet ulykke og tragedie. Blant de drepte og sårede finnes mange barn og foreldre. Familieliv og fellesskap ble merket med sjokk, fortvilelse, traume og sorg.
Terror, vold og hat finnes iblant oss. Men dette skal vi møte med tydelighet, samhold og kjærlighet. Både i dagene etter 22.juli 2011, i Orlando, eller i Nice, har nedleggelse av blomster og tenning av lys vært viktige symbolhandlinger. I møte med den absolutte ondskap er dette noe av det som gir mening. Vi kan si med Johannes ord:
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet over det!
Det kristne budskapet insisterer på at uansett hva som skjer i denne verden av ondskap og urett så fortsetter dette lyset å skinne i mørket. Det skinner for hvert enkelt menneske, for hver og en av oss. Ja, dette lyset slukker ikke selv når livet ender. Bibelens tekster gir et sant bilde av en verden som mange ganger er hard og uforståelig, men som nettopp midt i det vonde tviholder på budskapet om dette lyset som aldri slukker. Det handler om Jesu radikale budskap om menneskers verdighet og likhet, og dette er like aktuelt i 2016 som på bibelsk tid. Jesus selv er åpenbaringen av Guds kjærlighet som viser oss at kjærligheten virkelig er sterkere enn døden.
Fem år har gått. Fem år siden alle kirkedører i landet ble åpnet for mennesker som fylte rommene med sin sorg, sinne og fortvilelse. Men de kom også med sitt håp. For når verden er på sitt aller mørkeste er det håpet som blir lyset i våre liv. Man kunne godt snakke om håpet som skinner i mørket. Håpet er det som gir oss mot til å gå videre. Håpet om at det gode alltid vil seire. Håpet om at det kommer en ny morgendag. Nelson Mandela har en gang sagt; «– Jeg er ikke optimist, men en stor tilhenger av håp». Dette er godt sagt, for det handler ikke om en ubeskyttet optimisme på at alt skal gå bra. Det kommer ikke alltid til å gå bra. Men det handler om å la håpet og troen på det gode få sitte i førersetet. Og Norges reaksjon, den skjebnesvangre dagen for fem år siden, midt i alt det vonde, kan være selve symbolet på kraften i menneskers håp – kraften i menneskers kjærlighet.
For lyset skinner i mørket, og mørket har ikke - og vil aldri, overvinne det!