Kjære alle sammen! Når vinteren står for døren dette året, blir det
ufattelig for oss: Hvordan skal barn og eldre, husløse og lidende
mennesker kunne overleve i jordskjelvområdene i Pakistan og Kashmir.
Ufattelig er det også at FN og nødhjelps-organisasjonene har akutt mangel
på penger til hjelpearbeidet.
I går formiddag møtte jeg en gruppe
muslimske kvinner. De fortalte om en familie i vår by som har mistet et titalls
familiemedlemmer i en av landsbyene som ble jevnet med jorden. De fortalte også
om sitt innsalingsarbeid for jordskjelvofrene. Begge deler gjorde inntrykk. Den
norsk-pakistanske befolkning har gjort jordskjelvkatastrofen mer nærværende for
oss i denne by. Vi blir oss igjen bevisste at vi er søsken på samme jord, og vi
vil stå sammen med dem som sørger, sammen med dem som trenger vår hjelp.
I kveld hilser jeg dere på vegne av Oslo bispedømme og Den Norske Kirke
og stiller meg bak oppfordringen til å gi så det monner til hjelpearbeidet. Jeg
oppfordrer dere også til å be for jordskjelvofrene og for hjelpearbeidet. Bønn
er å bære mennesker frem for Gud. Men bønn gjør også noe med oss – den åpner
hjertet for min neste og leder til handling. Et asiatisk ordtak sier: Den
største veien er dine medmennesker.
Både Bibelen og Koranen forteller om
Abraham og hans sønn Ismael. Isma-el betyr: Gud hører. I kveld er vi
samlet i Konserthuset, og gjennom ord og toner og drama har vi hørt nødropet fra
de jordskjelvrammede. Nå er det tid for å handle og hjelpe. Må Gud velsigne oss
til å gjøre akkurat det. Så hilser jeg dere også med fred - Assalam
aleikum, med fred i den barmhjertige Guds navn.
Appell på støttekonsert etter jordskjelvkatastrofen i Pakistan, Oslo Konserthus 5. november 2005
v/biskop Ole Christian Kvarme.