Biskopens tale i Oslo Domkirke 1. påskedag 16. april 2006

Kjære menighet! Velsignet påskedag! Gledelig påske! I dag hilser vi hverandre og
sier: ”Kristus er oppstanden! – Ja, han er sannelig oppstanden!”

Påsken
er gledens fest. En lang vinter har sluppet taket på vår by. Våren er her. Nå
skal det spire og gro på nytt. I dag feirer vi livets seier over døden, og det
er tid for lovsang. En ny dag er gitt til jorden. Jesus lever, og vi skal få
leve!

Men morgendemringen i Jerusalem den første dag i uken var fortsatt
preget av langfredagens sorg. En kvinne er på vei til graven. Det er godt å ha
en grav å gå til når en venn er død. Ved graven kan sorgen kan få rom, der kan
minner holdes fast. I den stille uke har mange i vår by oppsøkt sine kjæres
graver, og vi bærer langfredagens alvor med oss.  

Men Maria Magdalena
får et annerledes gravmøte. Stenen foran klippegraven er tatt bort, og graven er
tom. Maria rives ut av sorgen og gripes av forvirring. Disiplene forvirres. De
får ingen grav der de kan utøse sorgen over sin døde venn, og vi får intet
mausoleum til minne om en stor profet. Men graven der Jesus ble lagt, gir noe
som er større: Han er ikke der, han er oppstått og lever! Langsomt erstattes
sorg og forvirring av undring og glede.

Også vi undres. Vi trenger tid
til undring, tid til å gripe underet. Jesus ble oppreist fra døden for at vi
skal gå oppreist gjennom livet.

Dersom Jesus hadde blitt i graven, hadde
hans følgesvenner hatt et sted der de også ville bli minnet om sitt eget svik.
Alle hadde flyktet da Jesus ble grepet i Gethsemane, og Peter hadde fornektet
ham i Øversteprestens gård. Om Jesus hadde blitt i graven, var det ikke bare
hans livsverk som lå i ruin, men også deres liv.

Men nå er graven tom, og
gravsprengeren kommer til nedbrutte disipler gjennom stengte dører. De var redde
for folket i byen, og de ble redde da Jesus stod foran dem. Men Jesus sier:
”Frykt ikke!” Han taler til dem som venner, han viser dem naglemerkene i hendene
og spydsåret i siden og hilser dem med ”Fred!” Med ett står korset og deres egne
svik og nederlag i nytt lys.

Med ett blir kvinner og menn dratt inn i
forsoningens kraftfelt – i forhold til den korsfestede, i forhold til sine egne
liv. De glemmer ikke sitt svik. Peter glemmer ikke sine nederlag. Men i møtet
med den Oppstandne møter de tilgivelsens under. På korset ble dommen over sviket
dømt, og Den oppstandne møter dem med en større kjærlighet. ”Nå er det ingen
fordømmelse for den som er i Kristus Jesus… Verken død eller liv, verken det som
nå er eller det som kommer, eller noen makt skal kunne skille oss fra Guds
kjærlighet i Jesus Kristus, vår Herre.” (Rom 8,1. 38) En ny dag gryr for
nedbrutte disipler. Oppreist av hans kjærlighet for å gå oppreist gjennom livet.


Også vi bærer på nederlag – i egne liv, i forhold til slekt og venner, i
vårt forhold til Gud. Midt i våre nederlag kommer mannen fra korset. Han kommer
med fred, med tilgivelse og kjærlighet. Han som ble oppreist fra døden, møter
oss for at vi skal få gå oppreist i våre liv – på en ny vandring sammen med ham.
Med påskemorgen gryr en ny dag også i våre liv.

Den tomme grav ligger
ikke bare i Jerusalem. Den befinner seg også i vår kirke. Den er i alle kristne
kirker der det står en døpefont eller et dåpsbasseng. Døpefonten er Jesu tomme
grav i vår kirke, i våre liv. Paulus sier: ”I dåpen ble dere begravet med
Kristus, og i den ble dere også reist opp med ham.” (Kol 2,12) Oppreist til et
liv med Jesus Kristus, døpt for å gå oppreist gjennom livet med forsoningens og
kjærlighetens Herre. Påskedag er dagen for å fornye dåpens pakt og vandringen
sammen med Jesus Kristus.

Vi ser ham ikke med våre øyne, men merker vi
hans nærhet. Han talte til disiplene om deres vandring i oppreisningens rike. Og
han taler til oss: ”Likesom Faderen har sendt meg, sender jeg dere!” Nå skal
hans kjærlighet og nærvær krysse nye grenser mellom mennesker på jorden, gjennom
mennesker han sender. Han lever og sender oss ut på vandring – gjennomrystet av
kjærlighet, utrustet til å tjene.

Da Jesus viste seg for kvinnene ved den
tomme graven, sa han til dem: ”Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal
dra til Galilea. Der skal de se meg!” Det var der de hørte hjemme, fiskerne – i
Galilea. Der kommer Jesus til dem, men de kjenner ham ikke. Han står iblant dem
som en fremmed, men plutselig oppdager Johannes hvem det er, og utbryter: ”Det
er Herren!”

I dag sier han til oss: ”Frykt ikke! Dra hjem, dit hvor dere
hører hjemme. Der skal dere se meg!”  I hvilken skikkelse han da vil vise seg,
vet vi ikke. Hans grav er tom, og vi rår ikke over hans liv og nærvær. Men vi
får høre ham til, og han vil gå foran og vise seg for oss. Selv talte han om
fremmede og fattige og fanger, om venn og uvenn. I møte med mennesker kommer han
oss i møte, vi får ham og si: ”Her er Herren, og jeg kjente ham ikke.” Da skal
den nye dagen også gry i våre lokalsamfunn og mennesker bli oppreist – i
Helgerud og Holmlia, på Bøler og i Bærum og i Oslo sentrumsgater.

Den
tomme graven i Jerusalem forteller at noe skjedde mellom langfredag og påskedag.
Jesus gikk inn i dødens rike. Det var Guds oppgjør med døden og ondskapens rike
– for menneskets skyld, for jordens skyld. Påskens fest er en protest mot alle
krefter som undertrykker og holder mennesker nede, mot alt som tar liv i stedet
for å gi liv.

I dette oppgjør og denne protest er vi som kirke og som
kristne ikke unntatt. I november feiret vi i denne kirke for første gang en
tatergudstjeneste. Da måtte vi ikke bare ta inn over oss taternes
lidelseshistorie, men også bekjenne at vår kirke har vært med og holdt dem nede.
Samtidig fikk vi også oppleve at taterne stemte opp og ledet an i lovsangen: ”O
Jesus du som fyller alt i alle!”

Påskens protest skjer i bekjennelsens
og forsoningens tegn. I bekjennelsen gir vi rom for protesten mot oss selv når
våre ord og handlinger holder mennesker nede. Den tomme grav er et kall til
oppgjør, til tjeneste og handling. Den er vårt kall til å be og arbeide for at
mennesker skal få gå oppreist gjennom livet, i vår by og på alle steder. Vi ber
om en ny dag med rettferd, fred og forsoning for vår jord.

Men den tomme
grav i Jerusalem bærer også bud om noe mer. Én dag skal også våre graver tømmes,
én dag skal jorden og havet gi sine døde tilbake, én dag skal Kristus rope alle
ut av mørket og reise oss opp for evig og alltid. Den dag skal ingen som har
satt sitt håp til Kristi kors og hans himmelske Far bli til skamme. Påskedag er
håpets dag og forankring. Påsken er troens visshet om den evige dag da Jesus
skal tørke bort hver tåre og døden ikke skal være mer.

I julen feirer vi
at Gud ble menneske i Jesus Kristus, at ”Gud sin egen Sønn oss gav.” Påskedag
feirer vi at Guds gave til jorden sprenger dødens lenker, sprenger tidens og
rommets grenser. Han som kom fra det høye, kom nå fra det lave. Han som steg ned
fra himmelen, steg nå opp fra dødens rike. Den levende Kristus er Guds gave til
verden med et grenseløst nærvær blant mennesker, også i våre liv, og vi synger
med en av de bibelske salmer:

”Farer jeg opp til himmelen, er du der,

rer jeg leie i dødsriket, er du der…
Og sier jeg: ”La mørket dekke
meg
og lyset omkring meg bli til natt,
så er ikke mørket mørkt for
deg,
og natten er lys som dagen,
ja, mørket er som lyset.”


Velsignet påske i Jesu navn!
Ære være Faderen og Sønnen og Den
Hellige Ånd
Som var er og bli en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.