Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Det er
kirkens hilsen til mennesker til alle tider, og i dag særskilt til folkevalgte
som går inn i en ny og viktig periode på vårt Storting.
”Nåde og fred”
kan også stå som overskrift over ordene fra Jesu munn som vi nettopp hørte. De
er noen av Jesu mest kjente ord, rettet til alle ”som strever og bærer tunge
byrder”. Hvem av oss kan ikke kjenne seg igjen i en slik tiltale?
Når vi
snakker om dem som ”strever” eller ”sliter”, går tankene lett til dem som
strever mest. Til byens og gatas slitne og utslåtte. Jesus hadde et særlig
hjerte for dem som strevde aller mest - de som ikke lyktes, de som ble rammet av
andres fordømmelse og utestenging. De slitne og fattige hadde en særlig plass i
Jesu omgangskrets.
I dag ligger befolkningen i det nordlige Pakistan og
Kashmir på vårt hjerte, og vi tenker: Akkurat nå er det de som bærer de tyngste
børene: sorgen etter familie som ble revet bort da jorden skalv, arbeidet med å
redde dem som ennå kan reddes, børene som ligger foran dem gjennom en lang
vinter. I dag roper de om hjelp til å bære byrdene, og vi lukker dem inn i vårt
rop til Gud og i hjelpearbeid også fra vårt land.
De hardt prøvede
finnes mange steder i verden. Og de finnes blant oss i vårt eget samfunn. Vi ser
dem, vi vet om dem, og mange bryr seg. Men vi gjør urett mot det større
fellesskap om vi taler og later som om de som ”strever” alltid er noen
andre. Ord og språk kan skape en kunstig avstand: vi klarer oss,
de trenger hjelp. Ord legger så lett et dekke over den sårbarheten vi
alle bærer på. ”Hava medlidenhet,” sa August Strindberg: ”Ty varje människa
haver sin strid.”
Dere som er her i dag, har vist evne og vilje til å ta
ansvar for andres byrder gjennom politisk arbeid. Politikkens dagsorden
innebærer blant annet å ta imot mennesker som kommer med saker de ønsker
dere skal ta og bære på deres vegne. Viljen til å bære andres byrder er
en viktig drivkraft for politisk engasjement så vel som for menighetenes virke.
Denne viljen bærer noe av Jesu eget sinnelag når han åpner døren for slitne og
utslåtte og sier: ”Kom – jeg vil bære byrden med og for deg”.
Vi bærer
byrder – våre egne og hverandres. Ofte er grensen flytende mellom hva som er
vårt og hva som er andres. Vi har del i de samme erfaringer, vi deler ansvar
både for problem og løsning, og må gå sammen om å finne veier videre. I dette
fellesskapet er Gud selv til stede: Når din byrde blir min, og
veien videre blir vår. Det er gammel visdom i kirken – at når Kristus har
båret våre byrder, så bærer vi hverandres. Og når vi bærer hverandres byrder, da
er han usynlig til stede.
”Kom til meg…, og jeg vil gi dere hvile” sier
Jesus. Hva er hvile? Kan Gud gi hvile? Mange mennesker har en opplevelse av at
Gud ikke først og fremst gir hvile, men stiller krav. Han forteller oss hva vi
bør og ikke bør. Mange av oss er også vokst opp med en protestantisk
arbeidsmoral som gir oss dårlig samvittighet i det øyeblikk vi setter oss ned og
er uvirksomme. Kanskje noen også spør seg om det ikke er malplassert å sette
”hvile” i fokus ved åpningen av en Stortingsperiode men nye utfordringer, hardt
arbeid og nye initiativ?
I Biblenes første fortelling finner vi en
fascinerende kopling mellom hvile og skapende arbeid: På seks dager skaper Gud
himmel og jord, og alt som lever. På den sjette dag skapes mann og kvinne, og på
den syvende dag hviler Gud sammen med dem. Og for Bokens folk ble den sjuende
dagen til den første og viktigste: Hvilen med Gud er ikke bare en hvile
etter gjort arbeid, men en hvile foran de store oppgaver. Det er
en hvile der mennesket får være i Guds nærhet og speile seg i hans ansikt,
kjenne sitt verd og hente kraft.
Det er med dette perspektiv vi er
samlet i Domkirken til gudstjeneste idet vårt Storting skal starte sin nye
periode. I det hellige rom får vi hvile og speile oss i Guds ansikt slik han har
vist det gjennom Jesus Kristus. Her møter han oss med sin kjærlighet, deretter
går vi til oppgavene han har gitt oss.
Om litt skal vi sammen bekjenne
vår hellige tro. I denne bekjennelse står vi ansikt til ansikt med den treenige
Gud. Bekjennelsen rommer samtidig en visjon av hva det vil si å være menneske,
og den åpner våre øyne for et liv og en verden som er større:
- Vi
bekjenner troen på Gud Fader som himmelens og jordens skaper og Herre. Hvert
eneste menneske er skapt i Hans bilde, uansett tro, rase og sosial status. Vi er
skapt til fellesskap med Gud og hverandre, og til å forvalte skaperverk og goder
til beste for alle.
- Vi bekjenner troen på Jesus Kristus, Guds Sønn som
ble menneske. På korset gikk han inn i menneskets dypeste mørke og helliget
hvert menneskes liv. Det er han som sier: ”Kom til meg, alle dere som strever..,
og jeg vil gi dere hvile.” Med sitt nærvær fornyer Han hvert menneskes liv som
skapt i Guds bilde. Han bærer våre byrder, tilgir vår skyld og åpner døren til
evig liv.
- Vi bekjenner troen på Den Hellige Ånd, Guds Ånd som skaper
fellesskap mellom mennesker på tvers av grenser av alle slag. Ånden rotfester
dette fellesskap i tilgivelsens under og styrker oss i håpet om Guds fremtid, at
Gud en dag skal gjøre vår sårete jord ny.
Jesu ord om hvile for de som
strever og bærer tunge byrder, leses i mange kirker når noen føres til sin siste
hvile. I vårt land møter vi det på kirkegårdene, i inskripsjonen på mange
gravstener: ”Hvil i fred!” Men hvilen hos Gud er samtidig Jesu gave til oss midt
i livet, en gave til fornyet liv og utrustning til tjeneste.
Mange av
oss søker ensomhet når vi trenger hvile. Iblant er det godt å være alene. Ikke
minst for alle som står i en hektisk hverdag med stadige krav og forventninger.
Samtidig har mange av oss erfart at den hvilen jeg trenger mest, ikke
finnes i det ensomme rom, men der hvor det er en annen. Et sted hvor jeg får
trekke mine dypeste sukk og vite at det er en som ”tar imot”. Hvor det ikke er
spørsmål om hvordan jeg har lykkes, men hvor det er armer som bare tar imot.
For et par år siden kom Johann Grip ut med en diktsamling. I diktet
”Hentet”, setter han ord på noe av dette:
I barnehagen der
sønnen
min går,
blir de for eksempel "henta".
Sunniva, du er henta! roper
de, når for eksempel Sunniva
blir hentet, og Sunniva
slipper det hun
har i hendene
løper hvinende
nedover skråningen
rett
i armene på
den
som står ved porten
og er kommet for å hente.
Når også jeg en
gang
får øye på
at noen står i porten
og skal hente meg
da håper
jeg
at det vil skje
nøyaktig slik
Det er slik Han tar imot, Han
som møter oss med ordene om nåde og fred. Om vi sitter på et fortau, om vi
befinner oss midt i hverdagens hektiske jag eller sitter under hvelvingen i en
katedral. Han sier ”Kom til meg…, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og
dere skal finne hvile for deres sjeler.” Det er også Herrens hilsen til oss
og til folkevalgte foran en ny periode og en ny sesjon for vårt Storting.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir en
sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Gudstjeneste ved Stortingets åpning 10. oktober 2005
HVILE I GUD – VIRKE FOR MENNESKER, Matt 11,25-30 v/biskop Ole Christian Kvarme.