Visitasforedrag i Majorstuen menighet 12. mars 2006

I ”visitasreglement for Den norske kirke” heter det at biskopen skal holde et
visitasforedrag med inntrykk fra menighetens liv og virksomhet, råd for det
videre arbeid og inspirasjon til fortsatt innsats. I tillegg heter det: Etter
foredraget gis anledning til samtale. Det er mitt håp at denne avsluttende
samlingen kan bli til inspirasjon, og at vi i fellesskap kan se en retning for
det videre liv i Majorstuen menighet.

Visitasen i Majorstuen er min
andre som biskop i Oslo bispedømme. For Majorstuen er det den sjuende siden
menigheten ble opprettet. Den siste ordinære visitas var ved biskop Andreas
Aarflot i 1985. Men i mars 1992 fortok han det han kalte en kortvisitas. Det
betyr at en visitas ikke er en helt daglig hendelse her i menigheten.


Nå er det ikke like klart for alle hva et slikt bispebesøk egentlig
består i. Da vi kom til Gydasvei barnehage, fikk vi høre at de små hadde gledet
seg stort til biskopen skulle komme. Men før vi kom, måtte barna svare på hva
de trodde en biskop var. Og da kom forslagene: Jeg tror han er en
blomst, sa en. En kjempeblomst, sa en annen. En magisk blomst. Den
er rosa. Den er blå. Noen andre mente en biskop måtte være en kopp, kanskje
en brennkopp?

Det kan nok være ulike forventninger til en biskop
som kommer på besøk. Men for biskop, prost og menighet gir visitasen en sjelden
anledning til å gå sammen flere dager, til å se på forholdene og tenke
høyt om fremtiden og veien videre. Det har vært flott å komme hit.


Inntrykk fra dagene

Kirke med rike
skatter
Vi startet visitasen med en gudstjeneste for stab og noen fra
menighetsrådet i Capella Johannea – Johannes-kapellet. Allerede her møter vi en
av skattene menigheten har i sin midte. En vakker kirke og et kapell med
enestående freskomalerier: motiver fra Johannes Åpenbaring utført av kunstneren
Per Vigeland. Etter at den svenske erkebiskop, økumen og fredsprisvinner Natan
Søderblom hadde besøkt Oslo og Johanneskapellet i 1930, skrev han begeistret
tilbake: Denne sistnevnte helligdom overgikk alle mine forventninger. En
kirke man ikke riktig har sett før man har sittet og feiret gudstjeneste i
den. I dette kapellet har erkebiskoper og fattigfolk blitt berørt av
motivene; blant annet av Livets elv som renner ut blant stadig nye mennesker og
gjør dem vel. I dette kapellet har menigheten servert suppe til dem som trengte
det. Det kan stå som uttrykk for en arv og rikdom som sitter i veggene her i
Majorstuen i mer enn én forstand.

Samtidig skal vi ikke underslå at det
også er utfordringer. Om bilder fra kirkens indre kan stå som et tegn på alt det
vi kan glede oss over, kan fasadens ytre slitasje være tegn på de utfordringer
tiden gir. Alt er ikke slik vi gjerne skulle hatt det. Mye av det aktive
menighetsliv som tidligere kjennetegnet Majorstuen, er ikke her lenger.
Endringer i livsform og bosettingsmønster påvirker oppslutningen. Det stiller
oss overfor flere store spørsmål som er avgjørende for kirkens videre liv, ikke
bare her i Majorstuen, men i hele Oslo by.

Samtaler med stab og
menighetsråd
- hører til de viktigste punktene i en visitas. Da jeg
spurte staben om hva dere verdsetter mest med tjenesten i Majorstuen, var dere
så samstemte som jeg knapt har opplevd i noen stab: Det var det åpne,
fordomsfrie og gode fellesskap dere imellom. Det er ikke noe lite aktivum. Det
gir et godt utgangspunkt for videre utvikling av samhandling og teamfellesskap.


Det gode fellesskapet merkes også i forholdet mellom ansatte og
frivillige i menighetsrådet. Det er ikke mange menighetsråd som har samme leder
under to visitaser med over 20 års mellomrom! Jeg vil benytte anledningen til å
si takk til alle dere i menighetsrådet, og en spesiell takk til Eva Myhre som
har sittet i menighetsrådet og vært leder over så mange år.


Menighetsrådene har en viktig rolle i vår kirke. Sammen med prester og
andre ansatte har dere en oppgave med å vekke og nære det kristelige liv. Og
dere gjør det med utgangspunkt i deres lokale kunnskap. Dere kjenner kulturen,
behovene og vet hva som rører seg. Derfor er menighetsrådet viktig både for
utvikling av strategi, og som lyttepost for de ansatte.
Samtalen med
menighetsrådet førte oss inn på noen spørsmål, som jeg skal komme inn på i det
følgende:

Kontorforhold og kirkebygg
Ett av de spørsmål vi har
drøftet, gjelder kontorforholdene. Slik disse er i dag, er de ikke holdbare ut
fra vår tids målestokk. Som prosten uttrykte det: Bare en stab med så lavt
konfliktnivå, kan leve under forhold som dette. Fellesrådets representant pekte
på at kontorforholdene i Majorstuen er de dårligste i noen Oslo-menighet. Nytt
kontortilbygg har vært en prioritert oppgave fra deres side, planene er klare,
byggetillatelse er gitt, men man mangler de nødvendige tilskudd fra kommunen.
Herved er utfordringen gitt til Oslo kommune.

Også andre deler av kirken
er i dårlig forfatning. Jeg nevnte innledningsvis det unike Capella Johannea og
freskomaleriene der. Vannskader som oppsto for en tid siden, skjemmer store
partier, og så lenge skaden ikke utbedres, øker den i omfang. Skaden på dette
meget spesielle kunstverket vil bli stående som en historisk skamplett, om vi
ikke stanser den i tide.

Også kirkens ytre er i dårlig forfatning. Den
slitte fasaden gir kirken et grått og anonymt preg. I dag kan man ferdes i uker
og år langs Kirkevegen uten å merke seg kirken som står der. Begynnende
steinfall kan være direkte til skade for forbipasserende. Et vakkert kirkebygg
bærer et budskap i seg selv. Det må være et mål å få kirkens ytre restaurert.
Med en fornyet fasade og en egnet lyssetting, kan kirken fremstå ny og
oppsiktsvekkende for mennesker som bor og ferdes i området.

Den åpne
kirken
Majorstuen kirke har gjennom sin historie fremstått som
åpen på mange vis. I de første årene sto Capella Johannea åpent for den
som tok veien hit for en stille stund. At noen misbrukte muligheten, gjorde at
åpenheten måtte reduseres. I en periode ble kapelldørene åpnet i forbindelse med
suppeservering, og i senere år er det gjort nye forsøk med åpen kirke på en
bestemt ukedag. I vår tid er det mange som snakker om åpne kirker, inspirert av
forholdene i andre europeiske byer og land. Vi møtte utfordringen senest hos
lærerne på Majorstuen skole. Det krever ressurser å holde dører åpne. Noen må
være til stede. Det er spennende at nettopp dere har prøvd ut dette. Selv om
dere måtte avslutte prosjektet, bør drømmen holdes levende. Kanskje kan det
komme en tid hvor flere kan gå aktivt inn i arbeid med en åpen kirke igjen. 


Majorstuen kirke er åpen også ved at den gir tilhold for mange ulike
grupper. Det er lange tradisjoner for økumenisk åpenhet i Majorstuen.
Menighetens første prest, den visjonære Mikael Hertzberg, var levende engasjert
av den kirkelige enhet og deltok i møter på verdensplan. Gjennom en årrekke har
den Ortodokse menighet hatt sitt tilhold her. Men kirken har gitt rom også for
mange andre, for en mangfoldig korvirksomhet med Ten Sing, Kor Major, Barnekor
og Kammerkor. Tirsdag ettermiddag fikk vi møte noen av lederne for Anonyme
Narkomane. Det var et møte som berørte, og vi ble imponert over det arbeidet som
drives. Menigheten må være stolt over å gi rom for så viktige fellesskap som den
gjør.

Siden 1975 har også Åpen kirkegruppe for Lesbiske og Homofile hatt
sitt tilhold i denne kirken. På fredag kveld var vi hos Åpen kirkegruppe til
gudstjeneste i et fullsatt Capella Johannea, med påfølgende kirkekaffe og
samtale i her menighetssalen. Det var en gudstjeneste og en samtale som gjorde
inntrykk. Etter en innledende hilsen fikk jeg lytte til synspunkter og
fortellinger fra forsamlingen og svare på spørsmål. Noen utfordret meg på
sammenhengen i mitt standpunkt når jeg på den ene siden er prinsipielt imot
homofilt samliv, og på den andre siden ønsker å vise respekt overfor kirkelige
medarbeidere og andre som lever i partnerskap. Jeg hører anklagen om mangel på
konsistens. Men velger vi å trekke konsekvensene til sitt ytterste, vil begge
parter prinsipielt kunne anfekte den annen parts syn og plass i kirken. I den
utfordrende kirkelige situasjonen vi står i, vil jeg understreke viktigheten av
å se på det som binder sammen: troen på og kjærligheten til Jesus Kristus, som
vi fikk sterke vitnesbyrd om også på fredag. Om vi mener at det som binder
sammen, er sterkere enn det som skiller, må arbeidet for enhet veie tungt. Det
betyr ikke at vi setter synspunkter til side, men det betyr at vi for
fellesskapets skyld velger å bygge noen broer. Derfor vil jeg uttrykke
takknemlighet for dette møtet og for det Åpen kirkegruppe har betydd for
mennesker gjennom 30 år.

Majorstuen kirke har en historie som en åpen
kirke med romslighet og et økumenisk preg, og som vert for mange grupper. Jeg
vil oppmuntre dere til å føre denne tradisjonen videre og utvikle kirken på
Majorstuen som en åpen kirke.