Det er litt spesielt for meg å stå her i og med at denne båten, Adella, har vært min bestefars båt i mange år. Han var kystseiler dvs at han gikk i fraktefart på kysten i Sør-Norge. En næringsvei som etter hvert ble utkonkurrert av trailertrafikken.
Den kristne tro er knyttet til hverdagslivet. Når Jesus talte, tok han utgangspunkt i det han så rundt seg. Det ble derfor mye jordbruk, med pløying, såing, korn, luking, tresking. Vingårdsdrift og litt fiske.
Men hvordan ville Jesus ha talt hvis han ikke hadde befunnet seg i jordbruksområder i Israel, men her i pollen i Arendal ombord på en seilskute. Hvordan han ville talt, er det bare han som kan svare på.
Kanskje ville den være i retning av det som nå kommer. Jeg er i hvert fall sikker på at Jesus hadde tatt utgangspunkt i det han ser rundt seg for å illustrere poengene sine. Mulighetene om bord i en seilskute ville vært mange.
”Kjære venner, mine minste, dere loslitte, dere som har vært ute en stormværsdag.” Vi som ikke er så vel bevandret i sjømannsuttrykkene, ville kanskje stusse litt på ordet loslitt. Loslitt forbinder vi med et plagg som er blitt så slitt at det er blitt loddent. Men ordet kommer fra den siden som vender mot vinden, lovart, det vil si ikke lesiden. Loslitte ansikter er ansikter med spor av levd liv og motgang. De har arr etter det man skulle ønske var ugjort.
”Dere loslitte. Dere er alle i samme båt. Jeg kjenner ingen av mine minste som ikke har tunge ting å slite med i livet. Kom til meg, alle dere som strever og har tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile. Byrdene dere bærer er forskjellige og ikke alltid likt fordelt til enhver tid, men det er normalt å kjenne motvinden i ansiktet. Det var til dere min Far sendte meg. Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.”
Programtalen til Jesus var: ”Himlenes rike er kommet nær, vend om og tro på evangeliet.” De ordene ville han antagelig fått med. Men også noen ord om tro: ”Å tro er å gjøre et varp». Sjøfolk vet hva et varp er. Våre tanker går i retning av en god gevinst. Jesus hadde kanskje det i tankene også. Han talte om en mann som fant en perle i en åker og som solgte alt for å få den. Jesus har sans for dobbel betydning. Men de som var på skuta ville latt tankene gå i en annen retning.
At sjømenn gjorde et varp, vil si at de rodde ut fra skuta med en trosse og festet det i noe utenfor skuta, et fast punkt på land. Det gjorde de for å stoppe skuta når den skulle inn til land. Et varp er noe som er festet utenfor oss selv, et fast punkt å holde seg til. Kanskje ville Jesus sagt: ”Å tro er å strekke et varp om meg. Jeg er det faste punktet i verden. Det du kan stole på. Jeg holder selv om skuta er i drift og vinden og strømmene er sterke. Det er meg dere kan lite på. Troen handler ikke om deres styrke og grad av tro, men min styrke.”
”Ta en titt på naboens arm. Se på tatoveringen, på ankeret som de fleste av dere har fått brent inn. Troen handler om en forankring. Tro på meg. Jeg var der før verden ble skapt. Jeg var der da du ble skapt, det var jeg som skapte deg. Dere har sikkert hørt historiene om da jeg truet vinden og bølgene og da jeg gikk på vannet. Jeg har vinden og bølgene i mine hender. Kast dere derfor ut på de 40.000 favners dyp.”
Jesus var en mester i å lese andres tanker. Han visste hvilke tanker de loslitte sjøfolkene som satt og lyttet gjorde seg. ”Ja, jeg vet hva dere tenker, dere dekksgutter, dere som har jobben med å heve ankeret når skuta skal ut mot nye mål. Av erfaring vet dere at ankeret ikke bare forbindes med trygghet, det kan også være et forferdelig slit. Det massive jernankeret og den lange jernkjettingen er tungt å få opp, og det kan henge seg all slags grums på ankeret. Slik kan det også være med troen. Alle mine disipler slet med troen. Det kan være trøblete å tro. Selv den største av dem alle, min slektning Døperen Johannes, ble knuget av tvilen. Tvilen ligger der på lur, som en tvilling, men ikke bekymre dere over det. Kjemp videre. Selv om ankeret kan være slitsomt, er det like fullt uunnværlig for dere sjømenn.»
Jesus var en fremragende taler. Han visste at talen må ha en bevegelse fremover. Et nytt tema må introduseres slik at tilhørerne blir med videre. Temaet kunne vært seilasen.
”Husk. På min skute er dere alle kløppere.” Her er det igjen behov for litt opplysninger for oss som ikke vet hva en kløpper egentlig er. For oss er kløpper en som er veldig flink, men opprinnelig var en kløpper en som var mannskap om bord på en båttype som het klipperskip. Klipperskipene var bygd for fart. En kløpper var en som hadde hyre på et klipperskip. Navnet fikk kløpperne ikke fordi de var flinke, men i kraft av å være om bord i et klipperskip.
”Om bord på mitt skip er dere alle kløppere, ikke på grunn av alle de gode egenskapene dere har, men fordi jeg har skapt dere i mitt bilde. Jeg bruker ikke ordet kløpper, men søsken og vitne. Hver eneste av dere har en uendelig verdi i mine øyne. Dere er umistelige for meg. Ikke på grunn av det imaget, bildet, dere kan skape dere, men fordi dere er skapt i Guds bilde og fordi dere gjennom troen og dåpen hører til meg. Slik kløpperen er en kløpper fordi jeg har hyret han eller henne, er dere verdifulle fordi jeg har skapt dere og frelst dere.”
Kanskje ville Jesus oppmuntret og sagt: ”Seil derfor ut på alle verdenshav. Tjen alle folkeslag i alle verdens havner på alle kontinenter. Legg vinn på alt som er sant, rett og rent. Ikke minst: fortell alle om meg og gjør dem til mine disipler. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.”
Siden han er på en seilskute, ville han muligens fortsatt med disse ordene: ”Mine kjære: Gi ikke opp.” Vi mennesker anno 2018 forstår uttrykket, men kanskje vi ikke vet at «å gi opp» er et sjømannsuttrykk.” Jesu tilhørere hadde tatt poenget. Å gi opp betyr å sette seilene ut av funksjon, ikke la vinden fylle dem. Når du er helt oppgitt, er det ingen ting som driver deg i den retningen du skal. ”Gi ikke opp. Vær ikke redd for å seile. Enten dere seiler i medvind eller motvind. Den som seiler i mitt navn, må være forberedt på alle vindstyrker fra alle retninger. Frykt likevel ikke for å seile. Jeg skal gi dere den kraft dere trenger, men da må dere la dere fylle av min Ånd. Ånd betyr både pust og vind. Regn med meg under seilasen. Jeg er med om bord. La dere ikke skremme hvis dere føler at jeg har sovnet. Jeg er der likevel. Jeg har kontrollen. Vær ikke redd for å leve.»
I Bergprekenen taler Jesus svært mye om etikk. Han underviser sine disipler i hvordan vi skal leve i forhold til hverandre. Jesu tale her på Adella ville kanskje innledet etikkdelen på denne måten: ”Ta ikke luven fra din neste.” Å ta luven fra noen visste enhver sjømann hva var. Det betyr ikke å overgå andre, å imponere, men å ta vinden fra dem. Ta fra dem det som driver dem frem i livet.
”Ta ikke luven fra din neste. Still deg ikke slik i forhold til andre mennesker at din egoisme ødelegger for din neste. Ta ikke livskraften og livsmotet fra dem. Dere kjenner de ti bud. Du skal ikke frata din neste det som driver dem frem. Ta derfor ikke deres gode navn og rykte ved å bringe videre falske rykter om dem, men ta alt opp i beste mening. Ta ikke fra dem det som er kjært og umistelig for dem og som ikke er ditt. Legg vekk misunnelsen og grådigheten.
Jesus ville helt sikkert utdypet mer hva det vil si å ta luven fra andre, men alle talene i Bibelen er bare utsnitt, så også denne.
Når Jesus talte, stakk ordene folk i hjertet. Kanskje ville han avsluttet avsnittet om etikk slik: ”Den av dere som er uten synd, trenger ikke lytte lenger til meg her om bord i skuta i dag. Det jeg nå skal si gir nemlig bare mening til den som har noe den angrer på.”
Hvor mange ville blitt igjen for å høre resten av talen? Jeg tror ingen ville forlatt skuta. En gang stilte Jesus det samme spørsmål med motsatt fortegn. Den gangen var det en flokk menn som ville steine en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd: ”Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne,” sa Jesus. Da var det ingen som kastet steinene de holdt klare i hendene. De slapp dem ned slik at alle steinene lå igjen på bakken.
De ville nok alle som en fortsatt sittet på dekket og ventet spent på fortsettelsen. Kanskje Jesus ville spurt de som satt der: ”Hvordan kommer dere ut av denne situasjonen når dere har tatt luven fra hverandre og sitter med forferdelige anger som borrer seg inn og ikke slipper taket?” ”Vi må skvære opp med hverandre,” ville være det nærliggende å svare for en vell befaren sjømann. «Skvær opp» ”Nei,” ville Jesus protestert. ”Veien er ikke å skvære opp, vi må gå enda dypere enn det som synes.” Her er det på sin plass å skyte inn litt oppdatering på mennesker anno 2018. Å skvære opp handlet om hvordan skuta skulle ta seg ut fra utsiden. Når den lå i havn og alle seilene var tatt ned, ble de skutene som hadde skværrigg, det vil si slik som en fullrigger har, skværet opp. Da ble riggen stilt slik at skværene (stengene hvor seilet ble festet) var stilt pinlig nøyaktig på tvers av skipet, slik at skuta skulle ta seg flott ut i havn.
”Nei, det holder ikke å skvære opp, bare å se på det ytre,” ville Jesus helt sikkert protestert. ”Oppryddingen må gå dypere. Dere må se inni dere. Se bort på alt tauverket som ligger langs rekka for at dere skal forstå hva jeg mener. Dere må gjøre opp med hverandre.” Det var kjent språkbruk for mannskapet. Sjøfolkene visste at ”å gjøre opp” betydde å rydde i tauverket. Sørge for at flokene løses, knuter knyttes opp og ting kommer dit det hører hjemme. Jesus kunne fortsatt slik: «Lær dere verdens viktigste setning: Kan du tilgi meg. Gjør opp med hverandre. Løs opp knutene mellom dere.»
«Slik jeg har gjort opp for dere, må dere gjøre opp med hverandre,» ville Jesus minnet dem om. En ivrig førstereis gutt kunne ikke dy seg: ”Mester hvordan er det du har gjort opp for oss.” Jesus ville kanskje svart: ”Du kjenner til et skippertak.” «Ja, mester, det kjenner jeg godt til. Det er når vi virkelig er ute i hardt vær, når oppgavene på dekk er så tøffe at selv skipperen, den opphøyde lederen om bord, gir slipp på sin verdighet. Han går ned fra skansedekket eller poopen og kaster seg på tauet og er med å dra slik at seil og skute blir berget.”
”Ja, jeg vil gjøre et skippertak for dere, men ikke helt slik deres skippertak er, hvor dere alle sammen trår til for å berge skuta ut av situasjonen uavhengig av stand og verdighet. Jeg steg også ned, ned til jorden fra min opphøyde posisjon hos min Far i himmelen. Jeg gav avkall på min verdighet og ble som en av dere da jeg ble født julenatt. Men jeg skal snart foreta skippertaket helt alene når jeg frivillig skal gi mitt liv for dere. De skal korsfeste meg som en forbryter på tross av min uskyld. Forlatt av alle vil jeg sone opp for all verdens synd. Jeg vil ta den på mine skuldre for at dere skal gå fri og forholdet mellom dere og vår himmelske far igjen skal bli gjenopprettet slik det en gang var i paradis.
”Ta en titt igjen på naboens tatovering. Ser dere korset sammen med ankeret? Korset er deres eneste håp. Legg merke til det tredje symbolet, hjertet. Aldri vil Guds kjærlighet, den reneste kjærlighet som finnes, bli tydeligere vist enn når jeg gir mitt liv for dere. Så høyt er dere elsket av vår Far i himmelen. Derfor skylder også dere å elske hverandre som jeg har elsket dere.”
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
Stein Reinertsen
Kristiansand 12.08.2018