I sin første preken som domprost talte Stefan Emmerhoff over søndagens tekst fra Johannesevangeliet, om Jesu møte med kvinnen ved brønnen.
– Som kristne, som Jesus sine etterfølgere, oppmuntres vi til å møte hverandre slik Jesus møter oss. Ta hverandre på alvor, møte hverandre ekte, ærlighet og raust, sa Emmerhoff.
Her kan du lese hele prekenen hans:
I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da dro de ut av byen og kom til ham.
Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.
(Joh 4,27-30 og 39-43)
Denne dagen har jeg sett frem til med både ro og uro. Å ta på seg domprost-skoene oppleves som store sko, og de skal gås på en for meg delvis ukjent og forventingsfylt vei.
Når jeg nå starter på denne veien, og har med meg min usynlige ryggsekk av ulike livserfaringer, så går jeg ikke alene. Med Guds hjelp og velsignelse - og i godt lag - er jeg klar for en ny etappe i livet og en ny tjeneste i kirken.
Vi er et godt lag, alle oss som er her, og er et eller annet sted på en av livets ulike etapper. Og, vi har alle med oss vår usynlig ryggsekk som stadig fylles med ulike livserfaringer. Livserfaringer som er med på å gjøre hver enkelt av oss til den vi er i dag.
Tenk om våre livserfarings-ryggsekker hadde vært både synlige og gjennomsiktige?
En heller ukomfortabel tanke! Om alle kunne sett alt vi bærer på og alt vi har gjort, både det vi er stolte over og det vi er mindre stolte over? For det er vel slik, at det meste finnes i de fleste liv?
Et livsforvandlende møte
Parallellen til Bibelfortellingen om kvinnen ved vannkilden er at hun, som alle oss andre, hadde sin ryggsekk med sine livserfaringer, og i tillegg ble den ubehagelige tanken virkelighet. Det er som om ryggsekken blir både synlig og gjennomsiktig i samtalen med Jesus:
«Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort!
I forkant av dagens Bibelavsnitt forstår vi at Jesus har søkt kontakt med et menneske som er rammet av religiøst og sosialt utenforskap. En fortelling om et livsforvandlende møte for kvinnen, og et signal til oss i dag.
Ikke bare oppsøker han henne, mer overraskende er måten han henvender seg til henne på, nesten litt uforskammet. Han våger å møte en fremmed kvinne, både på det religiøse og det personlige planet. Han tar henne på dypeste alvor, og uten det minste snev av verken fordømmelse eller bagatellisering!
Når hun forteller om sitt møte til de andre i byen, har dette så stor overbevisningskraft at mange først blir nysgjerrige, og så overbevist om at Jesus har noe spesielt å si dem. Jesus treffer livserfaringene deres så dypt og ekte at de erklærer at Jesus er verdens frelser.
Jesus møter det ærlige livet på en slik måte at vi blir frelst og fri.
Å snakke sant om livet
Som kristne, som Jesus sine etterfølgere, oppmuntres vi til å møte hverandre slik Jesus møter oss. Ta hverandre på alvor, møte hverandre ekte, ærlighet og raust. Vi utfordres til å snakke sant om livet og fortelle at Jesus lever.
Vi utfordres til å modne språket vårt i måten vi omtaler hverandre på som troende, slik at vitnesbyrdet om Gud og Jesus kan tre tydeligere frem.
Modnes i tro slik at Jesu sinnelag vinner skikkelse i oss, og vi med stolthet lever ut det vi hørte fra Bibelen i dag: «For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.»
Vi utfordres til å la dette være et forankringspunkt i en tid hvor mye overfladisk kultur så lett fanger oppmerksomheten, - og i en samtid hvor vi kan være trygge på vår kristne tilhørighet og tro, for respektfullt å møte det religiøse mangfold.
"Mind the gap"
Vi kan filosofere mye over hva som skjedde i dette møtet der og da. Det som i alle fall skjedde var at møtet med Jesus forandret livet hennes.
Hun hadde sikkert hatt sine gode drømmer for livet, men i livets erfaringer ble det et rimelig stort mellomrom mellom livets drømmer og livets realiteter.
«Mind the gap». Det er advarselen en får når man reiser med undergrunnstoget i London for ikke å snuble i mellomrommet mellom tog og perrong. «Mind the gap».
Kanskje kan vi si det samme om livet? «Mind the gap» mellom livets drømmer og livets realiteter.
Forfatter og journalist Vetle Lid Larsen, sier det litt mer - på sin måte: «Ethvert menneske får realitetene slengt i trynet før eller siden, og må ta stilling til hva livet egentlig handler om.»
Jeg antar at de fleste som har levd en stund vet litt om hva det er å snuble i livet og møte livets realiteter mer eller mindre hardhendt. Kan det være at en ærlig realitetsorientering om hva livet egentlig handle om er det vi alle trenger?
Snakke ærlig sammen om livet. «I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne.» De snakket sammen, det var det de gjorde. Ord er ikke «bare ord».
En nysgjerrig spire til tro
Ord gjør noe med oss. Ord kan knuse oss. Ord kan reise opp. Ord kan binde. Ord kan sette fri.
«Ordet ble menneske», skriver apostelen Johannes om Jesus i sitt Juleevangelium. Det er det samme ord, Skaperordet, som Gud skapte liv av i tidenes morgen, Gud sa og det ble. Nå ble det Ordet som skapte nytt liv for kvinnen. Ord som satt henne fri, ga henne verdi og ble til en spirende tro.
Og så måtte hun bare tilbake til byen for å fortelle om hvem hun hadde møtt og det de hadde snakket om. Litt nysgjerrig og undrende, spør hun seg selv og de andre: «Han skulle vel ikke være Messias?»
Hennes enkle, ærlige og spørrende fortelling var hennes Jesus-vitnesbyrd, og det var nok.
En nysgjerrig spire til tro vokste frem også hos dem som hørte henne fortelle, og så gikk de selv til kilden for å møte denne mannen som hadde fortalt henne alt. Så kom de til erkjennelsen og erfaringen:
«Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»
Smaken av det levende vann
Det starter med et møte med Jesus ved kilden, ved dåpen og smaken av det levende vann.
Vi møtes til gudstjenestefellesskap og erkjenner som kvinnen ved kilden erkjenner vi vår gjennomsiktige ryggsekk i syndsbekjennelsen:
«Vi har gjort deg imot. Vi har glemt deg og det du vil vi skal gjøre. Vi har tenkt mer på oss selv enn på andre.», og sammen roper vi, stille:
«Kyrie Eleison – Herre miskunne deg.»
Jesus svarer, - uten et snev av fordømmelse, men med tilgivelse, og sammen roper vi med begeistring:
«Ære være Gud i det høyeste!»
Det er Gudstjenestefelleskapet. Her er vi alle like, på like vilkår. Her møter vi Frelseren i Bibellesning, lovsang, bønn og sakrament.
Troen får næring og modnes, og i dag oppmuntres vi til å la kvinnen være vårt forbilde i å fortelle alle i byen om livet, om troen, om Jesus som lever og hører når vi ber.
La oss be:
Jesus kom til byen kom og bo her
Kom, flytt inn i hus av alle slag
Du som vet hva kjærlighet og tro er
Tenn ditt stille lys i byens jag
Gå omkring i byens mange gater
Hold omkring hver ensom hjemløs sjel
Let bak stumme ord og surrogater
Selv blant gråstein skinner en juvel!
Stikk en tur på byens mange barer
Jesus du ser hvem vi alle er
Du er den som lytter før du svarer
Slik at sannheten kan komme nær!
Tal til mammons mange små pirater
Tal om livets aller største skatt
Avslør dette overflodsteater
Før det går mot kveld og det blir natt
Sett en krans av stjerner på hvert hode
Lys for oss så ingen går seg vill
Se til dem som ikke helt kan tro det
At du er her i byen og er til!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
(Bønnen er en sang skrevet av Tore Thomassen.)