Julens store fortelling skjer i et trangt rom, likevel er det plass til oss. Krybben rommer det sjelen trenger. Hør, det er Gud som puster! Se, det dypt menneskelige er himmelsk!
Josef holder rundt Maria. Ei jordmor eller nabokone gjør klar vann. En fødsel hører til det naturlige. Samtidig er fødselen hellig. Når vi møter det hellige trenger vi ritualer. Vi gjør noe som sier mer enn ord. Vi fyller døpefonten med vann. Vi døpes. Dåpen til Jesu navn knytter gleden over det nye livet sammen med et håp: Aldri skal dette livet overvinnes av død.
Natten var mørk. Mørket kan bety mye vondt. Selv om det er jul vet vi at noen ikke får mat, at barn fryser og at liv blir ødelagt. Men natten er ikke bare mørk. Rundt omkring tenner folk lys. I stallen splittes mørket av et spebarns gråt. I alt sant menneskelig kan vi kjenne igjen lyset fra Gud. Når vi gjør noe godt, blir vi seende. Det gode er ikke å flykte fra mørket, men å tenne lys i hans navn som sa: «Jeg er verdens lys».
Var Maria forberedt, eller måtte de låne tøy til den nyfødte? «Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for de fant ikke husrom.» Frelsesarmeen holder døra åpen for uteliggere i mange byer. På et gamlehjem skal nattevakta holde rundt en kropp som er redd for å dø. Omsorg er som regel fysisk og praktisk. Når vi åpner dører og bryr oss, viser vi at vi er skapt i Guds bilde.
Kors og krybbe henger sammen. Den allmektige blir født som en av våre. Jesus går løpet helt ut. Han gir seg selv i døden, og han viser oss kjærlighetens styrke. Det aller sterkeste er å gi. I dåpen ble vi merket med korset. Tegn korset foran deg og lev ikke under din verdighet!
Julens store fortelling skjer i et trangt rom, likevel er det plass til oss.
Velsignet jul!
