Rolig gitarklimpring siver ut fra inkluderingsrådgiverens kontor. Søppelet utenfor er helt fullt, kasser står rundt omkring og noen bunker med permer og dokumenter ligger ennå på pulten.
Det er Leif Johannes Netlands siste dag som ansatt i Den norske kirke. Hva har vært drivkraften hans siden han begynte tidlig på 80-tallet? Svaret på det, samt flere fine fortellinger og refleksjoner får du i denne videoen.
Ser du filmen på mobil? Hold den i liggende format og velg fullskjerm.
I januar begynner Øyvind Tjelle, som nå er sokneprest i Gausel, som inkluderingsrådgiver i bispedømmet.
Til avslutningen med kollegene hadde Leif Johannes naturlig nok skrevet sin egen avskjedsvise på ni vers. Her er den:
Jeg lukker døren stille
Jeg lukker døren stille og smekker låsen i
Det meste som jeg ville det har jeg visst fått si.
Nå lar jeg stemmen stilne, og tanken roes ned
Lar båten flagge ut og ankres opp et annet sted
2.
Jeg lukker døren stille,- nå ble det som det ble,
Jeg tenker: «måne milde», så mye jeg fikk se!
Så mange fikk jeg møte som trengte håp og tro,
Som ikke kunne fatte at vår Gud kan være god.
3.
Jeg møtte barnas latter, og unges våkne blikk
De gav meg store skatter, de beste som jeg fikk!
Hos andre så jeg sorgen, og livets bitre savn
Iblant vi så et streif av lys fra håpets trygge havn.
4.
Blant dem jeg fikk å støtte var de som bar på sår
fra ord og blikk de møtte i denne kirka vår.
Nå søkte de et fristed,- lot syden bli et hjem,
med sol og varme hendte det en dør ble satt på klem.
5.
Jeg fløy mot åpne havet til rigg og plattform der,
For midt i verdens hverdag er Sjømannskirka nær.
På boredekk og verksted, kontrollrom og kontor
Jeg møtte førsteklasses folk, som satte dype spor!
6.
Å legge litt til rette for de som trenger det,-
Nå ble det altså dette jeg slutter løpet med.
For HEL må kirken være om den skal være sann,
Det lille jeg har sett gir håp om at det kan gå an.
7.
(men) Jeg ha` kke lært å slutte – det må jeg lære nå..
Det er no`n bånd å kutte om man litt fritt skal gå.
Om sjelen henger etter når kroppen drar sin vei,
Så kan jeg alltids vente mens den løper etter meg!
8.
Nå løfter jeg mitt øye fra skjermer og mobil,
Nå blir det` kke så nøye med digitale smil.
For nå kan humla suse i busk og kratt og tre,
og vår og vinter skifte mens jeg selv får følge med.
9.
(så..) Jeg lukker døren stille og byder mitt farvel,
Men ser at dette skillet gir rom for nye sprell.
For hvor en hare hopper, er ingen gitt å si,-
Jeg logger av med freidig mot, og lukker min WinTid.
(ja) jeg logger av- fra dette sted – men åpner NY WinTid.
(ljn - 29.10.21)