Ei enkel rute viser et svært ryddig rom, ei dame åpner døra, og de som står utenfor spør: Have you found Jesus? Har du sett Jesus? Bak et fotsidt gardin i det ryddige rommet står en klassisk Jesus-skikkelse, med lang hvit kappe. Markus sin kommentar om at kleda hans vart så skinande kvite at ingen som bleikjer klede her på jorda, kan få dei så kvite har preget våre bilder av Jesus.
Salmen «Deg å få skode» har blitt sentral i våre gudstjenester etter at den kom inn i salmeboka i 1985. Tenk å få se Jesus! Kristi forklaringsdag handler om å ha det usynlige for øyet. Forklaring høres ut som det har med forstand å gjøre, men det er større enn forstanden, mye større. Gud bruker alt vi er og har for at vi skal se Jesus. Vi er utstyrt med humor og kreativitet og kropp og følelser og tanker, alt hører med i møte med Kristi forklaring.
Hvordan møter vi Jesus nå? Det snakket vi om i konf-timen sist onsdag. Noen ganger møter Jesus folk helt overraskende og uventa. Som da Paulus var på veg til Damaskus for å fjerne de som trodde på Jesus i den byen. Han ble slått til jorda av et blendende lys, og en stemme sa: «Hvorfor forfølger du meg?» Det var den korsfestede og oppstandne Jesus som møtte Paulus, og det forandret livet hans totalt og radikalt. Vi kan noen ganger høre om folk som opplever sterke og mektige ting, kanskje noe som gjør at de blir omvendt fra å ikke tro til å tro på Jesus. Men som regel går det stillere for seg. En av fortellingene i åpenbaringstida er den om kvinnen ved Jakobsbrønnen i Samaria. Jesus snakker til henne om å tilbe i Ånd og sannhet. Jesus setter ord på hennes sannhet: «Du har hatt fem menn og den du har nå er ikke din mann». Hvis vi ikke er sanne i møte med Jesus, blir det fort slutt på «samtalen». Den som vil vitne om sin tro på Jesus må også være sann og ærlig, det handler om å være troverdig. Markus er det eldste evangeliet. Det styrker troverdigheten at Peter ikke framstår som verdensmester i tro. Han visste ikkje kva han skulle seia, for dei vart så redde.
Hvordan samtaler vi med Jesus da? Det kunne vi hatt summegrupper om i benkene nå, vi snakker med Jesus på forskjellige måter, og vi snakker ikke så ofte med hverandre om det. Magnus Malm skriver: «Bønn er gjensidig nærvær: Guds og vårt. Av disse to er sistnevnte det største problemet. Guds nærvær er konstant.» En observasjon jeg gjorde som ung sokneprest var at det å forkynne i begravelser på mange måter er lettere enn å forkynne i en gudstjeneste. Kan det være fordi menigheten i en begravelse er intenst nærværende, mens den som sitter i kirkebenken en søndag kan ha tanker og oppmerksomhet en helt annen plass?
Bønn og bibel er det som bærer vår samtale med Jesus. «Frå skya kom det ei røyst: «Dette er Son min, han som eg elskar. Høyr han!» Det er langt mellom åpenbaringer av den type disiplene fikk på forklaringsfjellet. Men stemmen og oppfordringa gjør oss på en måte samtidige med disiplene. Vi kan også høre Jesus, når vi leser i bibelen og lytter til forkynnelse. Høyr han! Det er nå det gjelder! Den som stig fram for Gud, må tru at han er til, og at han løner dei som søkjer han. (Hebr 11,6) Blir dette et krav om tro? Får du lyst å melde deg ut av samtalen fordi den krever noe av deg? Det er vår oppgave å søke Gud og Du skal elska Herren din Gud av heile ditt hjarte og av heile di sjel og av all di makt og av alt ditt vit. Dette har vi fått fri vilje til å jobbe med, samtidig vet vi at vi må overlate alt til Gud. Uten Guds hjelp er strevet vårt forgjeves.
Og Gud er overalt. Da svigerfar Enok Ådnøy var prest i Sør-Afrika fikk vi en kalender derfra. På framsida var det bilde av en kvinneforening som hadde sydd et stort banner til kirka si. Det var en regnbue over teksten: «Be aware of God’s presence in everything!» Vær oppmerksom på Guds nærvær i alt! Forklaringa vi leste om i Markusevangeliet skjedde på et fjell. Det er mange fjell i Hjelmeland. Guds nærvær i naturen betyr mye. Det er godt å gå tur og la seg imponere av Guds skaperverk. Den samtalen vi har med Jesus strømmer ofte lettere når vi går. Pilegrimstradisjoner får nytt liv, ny vind i seilene, kan vi kanskje si, siden det er i sommer skal åpne en kystpilegrimsveg til Nidaros. Naturopplevelser og langsomhet gir rom for ettertanke og for møter med Gud. Men alle pilegrimsturer har et mål. Hva er målet vårt?
Hva er Vårt forklaringsfjell? Om dette målet kan vi ikke tenke smått. Selv om Gud er tilstede over alt, er det ett punkt som det er knyttet store løfter til: Gudstjenesten. Den regelmessige samlinga om Guds ord og sakramenter er hjerteslaget i kirka sitt liv i verden. Gudstjenesten er vårt Forklaringsfjell. Denne visitasgudstjenesten har som alle kristne gudstjenester tatt opp i seg arven fra synagogen der Jesus deltok «som han pleide». Samlingen om Guds ord og bønn har vi med oss fra jødedommen, Moses og Elia, Loven og Profetene hører med. Men det er samlingen om Bordet som markerer at vi tror på den oppstandne Kristus. En konfirmant (i en annen menighet) trodde vi sa at vi leker at Jesus er her i brød og vin, «Dette er Jesus, lege me (liksom)». Nå sier vi oftere «kropp» og vi leker ikke! På veg ned fra fjellet snakket Jesus og disiplene om det som sto i profetbøkene, at Messias skulle lide og dø. Bordet, måltidet, og orda som hører med holder oss fast i den vanskelig og nødvendige dobbelheten: Jesus er både korsfestet og oppstanden, han er hos oss i lidelse og død, og han er vårt eneste håp om seier over døden.
Forklaringa er mye større enn forstanden kan fatte. Dette ER Jesu kropp. Dette ER Jesu blod. Livet hans er her. «Men best dei såg seg omkring, såg dei ingen annan enn Jesus; berre han var hos dei.»
Har du sett Jesus? (Kanskje han står rett bak gardinet?)
Ære vera Faderen, Sonen og Den heilage ande, som var, er og blir, ein sann Gud frå eve til eve.