«Mellom himmel og algoritme: Bør vi frykte eller omfavne kunstig intelligens (KI)?» er årets hovedseminar, hvor både ungdommene og de voksne deltar på lørdagen.
Seminarholder Atle Ottesen Søvik er professor i systematisk teologi på MF vitenskapelig høyskole og fokuserer på kunstig intelligens i sin forskning og undervisning. Han kommer med boken "Kunstig intelligens, etikk og menneskesyn" på Fagbokforlaget i 2025.
KI er ikke lenger «science fiction», den er allerede en del av vår hverdag. I sosiale relasjoner, våre hjem, på skole og arbeidsplasser. Med den nye teknologien kommer også en rekke nye praktiske, etiske og juridiske problemstillinger. Som i resten av samfunnet diskuteres også disse spørsmålene i kirken i dag. Hvordan hører KI hjemme i folkekirken? Eller mer konkret: Hvilken betydning har kunstig intelligens å si for arbeid og formidling av tro i kirken?
Ekspertene er uenige om kunstig intelligens bør ses som en fare eller gi fantastiske muligheter for fremtiden. Hva er de største farene og mulighetene med denne nye teknologien? Hva kan vi gjøre for å styre utviklingen i positiv retning? Hva konkret betyr kunstig intelligens for oss i hverdagen? Dette er spørsmål som blir tatt opp og forsøkt svart på i seminaret.
«Jeg gleder meg til å komme til UT-konferansen 2024 og dele erfaringer, historier og refleksjoner fra min vandring i Afrika og fra livet her i Norge. For uansett hvilken livsfase eller hvilke forhold vi lever under, er Gud med oss», sier Harald Bøhn.
Harald er vokst opp i Kamerun, hvor hans foreldre var misjonærer for NMS. Etter at han fullførte videregående i Sandnes og grunnfag i fransk på Høgskolen i Stavanger syklet han Europa på langs og bodde på Kibbutz i Israel i 9 måneder. Hans mål var å sykle jorden rundt. Men under sykkelturen gjennom Europa hørte han Guds røst snakke til han, og bad han om å gå en pilegrimsvandring gjennom Afrika.
Kallet av Gud, startet Harald i Sør- Afrika og gikk i flere år nordover med blikket rettet mot Jerusalem. Under hans vandring hadde han mange møter med mennesker og natur, opplevelser av Guds nærvær og ledelse.
Å vandre gjennom Afrika var ikke bare en åndelig opplevelse. Det var også fysisk rene ekstremekspedisjonen. Han startet med en ryggsekk som kun inneholdt det nødvendigste: Telt, mat, drikke, primus og liknende. Etter et halvår hadde han lagt igjen denne. Etter det gikk han med bibel, stav og vannflaske. Nødvendige visum ordnet han underveis. Han hadde litt penger i bakhånd, men fikk stort sett det han trengte av mennesker han møtte, uten at han spurte om det.
Herrens veier er uransakelige
Harald avsluttet sin vandring i desember 2004, tidligere enn antatt.
«Ting går ikke alltid som planlagt, Herrens veier er uransakelige. De kan være lange, og ta andre retninger enn det vi selv ser. Gud ser muligheter og potensiale der vi ikke ser annet enn ørken og øde stepper, men så er vi som mennesker svært begrenset, svake og syndige i vår natur. Herrens røst ba meg vandre. Jeg svarte ja», sier Harald.
«Hvorvidt dette er et godt svar, kommer an på leserens egen livsanskuelse. Selv spekulerte jeg også rundt dette «hvorfor» i tiden før turen startet. Etter flere år på landeveien, hadde jeg en følelse av hvorfor jeg var ute og vandret. Jeg opplevde under hele turen at jeg ble brukt til å nå inn til andre mennesker med oppmuntring, råd og evangeliet. Jeg var også innom kirker, skoler og bibelgrupper, i tillegg til enkeltmøter med mennesker» forteller Harald.
I dag bor han i Sandnes sammen med sin familie og jobber til daglig i Rogaland fylkeskommune og har hovedansvar for vegprosjektene i regi av fylkeskommunen.
«Da jeg var ung vandret jeg i flere år på ulike veier og stier langs kontinentet Afrika. I dag er jeg familiefar, og gjennom jobben involvert i prosessene med å bygge veier og sykkelstier i Rogaland. To helt forskjellige hverdager og livsfaser. Men felles, er Guds nærvær», avslutter Harald.