I gudstjenestens første akt er det advent og jul. Sammen med israelsfolket og profetene roper vi Kyrie fra vår nød. Vi roper om at Gud skal sende oss en befrier. Så kommer julen. Ut av nattens mørke hilser englene oss med julenattens lovsang: Gloria in Excelsis! Ære være Gud i det høyeste! Jesus blir født i vårt hjerte slik han i Betlehem ble født i en stall. I kirka varer jula helt til advent.
I den andre akten er Jesus i gang med sitt virke som forkynner og helbreder. Det pågår en dialog mellom våre behov og Jesus, slik det fortelles om i evangeliene. Samtalen består av bibellesninger og preken, der Gud taler til oss, og lytter til vårt gjensvar i form av salmer, bekjennelse og forbønn.
Den tredje akten er gudstjenesten høydepunkt. I den utspiller seg påskens drama. Lik Jesus kom til Jerusalem for å slaktes som et lam, bæres brød og vin frem til alteret. Og lik Kristus ble løftet opp på korset, løfter presten brødet for forsamlingen. Så brytes det lik Jesu kropp ble brutt i og lagt i graven. Jesu død blir synlig og nærværende for våre øyne. Vi får smake hans død på våre lepper, og som Emmausvandrerne innser vi da at han har overvunnet døden. Den fjerde akten tilsvarer pinsen i kirkeåret. Vi sendes ut i verden med en varm vind i ryggen. Skjelvende av glede, som apostlene på oljeberget, de som både tvilte og trodde.
Hva gudstjenesten var ment å være blir kanskje derfor tydeligst når barnehagene før jul kommer på besøk for å ”leke” seg gjennom juleevangeliet. For det er ingen spøk. Barn vet at lek er alt for viktig til å tulle med. Når de kler seg ut som gjetere, engler, jomfru Maria og vertshuseier, forvandles kirkerommet til Betlehem på et øyeblikk. Mørket i kirkeskipet er natten over gjeterne på marken. Vertshuset er virkelig fullt. Julenatten blir ikke noe som skjedde for lenge siden. I leken blir fortellingen om det som en gang skjedde vår egen fortelling.
Om vi som barna bare kunne innse leken i alvoret og alvoret i leken! Det er til oss englene synger om fred, det er våre sår Jesus helbreder, og det er vi som ser ham korsfestet. Gudstjenesten handler ikke om noe som skjedde for lenge siden. I messen blir det som skjedde en gang i historien, vår egen historie. Vi er rolleinnehavere i et drama som foregår her og nå.
Tekst: William Skolt Grosås