På lillejulaften for noen år siden hadde jeg akkurat parkert bilen etter å ha vært en tur på gravene med kranser (det er mulig at det er noe seint å gjøre dette på lillejulaften, men sånn blir det ofte i vår familie …), da mobilen min ringte. Det var fra NAV – de lurte på om det hadde vært feil på listene mine i forbindelse med julematkurvene som Birkeland menighet deler ut, for det var noen mottakere som ikke hadde fått.
Inne stod alt på hodet. Jeg hadde begynt på julerengjøringa og var kommet så langt som til punkt 1: rydding. Så fikk jeg idéen om at jeg skulle gå med kransene før det ble så seint at man er utsatt for bulking av bilen (lillejulaften er jo den dagen i året du er mest utsatt for det), og så gjorde jeg det – dro på gravene, altså. Så ble i hvert fall det ferdig til jul!
Klokka sju om kvelden hadde jeg invitert gjester på kvelds – det er alltid en ypperlig motivasjonsfaktor når huset skal tas, jul eller ikke jul. Og dessuten er det veldig hyggelig med besøk.
Så der stod jeg, juleferien hadde begynt – men en feil hadde skjedd, og noen stod skuffa tilbake. «Gi meg en time,» sa jeg til henne fra NAV, «så ringer jeg deg opp igjen.» Jeg lot hus være hus og dro til kontoret, fant ut av hva som hadde skjedd og sørget for at de husstandene som ikke hadde mottatt den lovede matkurven, de fikk. Det var en helt riktig avgjørelse – og jeg var veldig glad for at jeg gjorde det. Dette tok sine timer, og ett sted ble jeg invitert inn og måtte bare si ja til det – også helt riktig. Dere vet hva jeg mener, sant? Alt er kaos, klokka går, du kjenner sjøl at stressfaktoren stiger, men du vet hva som er riktig å gjøre. Her minner jeg om at huset stod på hodet, gjestene skulle komme klokka sju – og nå var klokka blitt nesten seks … Men jeg var der jeg skulle være – i en stue der jeg representerte menigheten, hos noen med en annen tro, og hvor det hadde vært et dødsfall i familien langt unna. Og tenkte at jul blir det uansett.
Jeg innrømmer at jeg vurderte å avlyse hele kveldsmaten, men så hadde jeg så veldig lyst på besøk. Så jeg ringte og utsatte kveldsen en time, dro hjem og støvsugde jula inn! Utrolig hvor en støvsuger kommer til. Og med dempet belysning og mye stearinlys, er det fantastisk hvor langt en kommer! Det ble en veldig fin lillejulaften med gjestene mine – juletreet stod riktignok fortsatt på verandaen, men det kom på fot med hjelp før gjestene gikk, og så koste jeg meg med å pynte til langt inn i natten. «Grevinnen og hovmesteren» glemte jeg helt å få med meg på TV, men jeg kjenner historien så godt at det føltes som jeg hadde sett den det året ogsåJ.
Hvorfor tar jeg dere med på denne lille reisen fra en jul for noen år siden? Kanskje for å minne både meg selv og dere på hva som er viktigst? Jeg har smakt litt på spørsmålet flere ganger – hvorfor har jeg lyst til å dele akkurat dette? Kanskje fordi jula er så full av forventninger – både av de gode og de vanskelige? Kanskje fordi vi har et fasttømra bilde av hva som må til for at det skal bli jul? Og så kan det være greit å bli vridd litt ut av det vante? Enten fordi du eller noen andre har gjort en feil, og dere fikk sjansen til å rette det opp igjen, eller fordi livet tar noen uplanlagte vendinger …. Slik det i år er for oss ikke bare enkeltvis, men også som samfunn og verden.
Jula kommer i år også. Og den kommer til oss utenfra, uansett hva vi strever med eller gleder oss over: fra Gud som velger å komme inn i våre liv på den mest menneskelige, sårbare måten – å bli født som et lite barn. Så nær oss kommer Gud. Uansett ytre omstendigheter.
Tekst: Linda Bårdsen og Hilde Wolter.
Foto: unsplash.com