Samtale med Kristin og Brigt - om livet og sånt….!
Av Mona Boge
Mange har nok sett Kristin og Brigt Bovim i forskjellige sammenhenger i Birkeland menighet. Kristin har blant annet vært søndagsskolelærer i nærmere 15 år og Brigt har sittet 10 år i menighetsråd og i hus-styret til menighetshuset. Kristin synger også i Birkeland kantori.
Menighetsbladet er på besøk hjemme hos dem på Øvsttun, i huset hvor Brigt vokste opp. Kristin vokste opp i Drammen. De møttes som studenter i Bergen, -faktisk på en lesesal. Og det ble Kristin og Brigt, og nå har de vært gift i 41 år. Etter legeturnus og fem år som fastleger i Troms, har de bodd på Øvsttun med sine tre sønner, som nå er voksne og har flyttet og etablert seg i henholdsvis Narvik, Florø og Oslo. Til sammen har de 6 ½ (!) barnebarn.
For ett år siden fikk de sitt yngste barnebarn, en nydelig liten jente som heter Hedda. Hun har Downs syndrom. Det første året med Hedda har vært en spesiell reise for familien – mest krevende i starten, men etter hvert en reise med mer og mer glede. Kristin forteller at det finnes en Instagramside som heter The Lucky Few. Her har foreldrene hentet inspirasjon, informasjon og gode råd. I stedet for å legge vekt på alt barn med Downs ikke kan klare, fokuseres det heller på alt de kan klare og hvor heldige de faktisk er, akkurat de som har fått barn med Downs. Kristin blir glad når de som hører om Hedda, sier «Så spennende Kristin» og Brigts høyeste ønske for Hedda er at hun skal få vokse opp og være seg selv. At hun skal slippe å bli holdt utenfor, at hun skal få venner, at hun får all den kos, oppmuntring og vennlighet hun fortjener. Og det er ingen tvil om at hun er farfars «kjempejente».
Vær tilstede for hverandre
At Kristin og Brigt er leger som brenner for fagene sine, er det ingen tvil om. Og på bakgrunn av alt som har skjedd den siste tiden, spør jeg dem om hvordan det er å være lege og psykiater i møte med mennesker med psykisk sykdom. Kristin sier at det er mange som søker hjelp. At mange sliter. Mange flere enn før. Og mange trenger innleggelse. Og mange burde tatt kontakt og kommet i behandling tidligere. Ikke vente til livet blir helt uutholdelig. Brigt sier at vi ALLE må bli flinkere til å ta oss av hverandre. Dette trenger ikke være vanskelig. Ett eksempel er fra Hundremeterskogen, da Ole Brum og Nasse Nøff ikke hadde sett vennen sin Tussi på lenge. De ble enige om å lete etter han. Så finner de han. Og Tussi er trist og lei seg og ikke noe morsom å være sammen med. Men de setter seg likevel ned sammen med han fordi de er vennene hans. Ingen sier noe. Og etter en stund føler Tussi seg faktisk litt bedre. Både Kristin og Brigt sier at man ikke trenger ikke 6 års utdannelse for å hjelpe noen som sliter psykisk. Man kan være en god venn. Man trenger kanskje bare å lytte. Eller være tilstede.
Begge har også lært i jobbene sine at når de tunge tankene kommer går det an å omprogrammere hjernen. Alle kan øve seg på å bryte automatiske negative tanker. Men det må trenes på. Hypokonderlegen Ingvar Wilhelmsen sier at vi bruker all for mye tid på å bekymre oss for ting som aldri vil skje likevel!
Da Kristin sluttet som direktør på Sandviken sykehus fikk hun et stort bilde fra sine kolleger, «Fiskelykke», laget av gatekunstneren Joy. Det henger i stuen deres. Når hun merker at negative tanker kommer snikende ser hun på dette bildet. Det hjelper for henne. Alle må finne sin «greie» som fungerer for dem og bruke dette aktivt. Vi må øve oss på at bra nok er godt nok!
Gi hverandre oppmerksomhet
Kristin sier at hun aldri hadde orket å jobbe i psykiatrien hvis det ikke var fordi hun opplever at det nytter. Det er alltid et håp, og det er mange som får hjelp til tross for at avisene ofte sier noe annet. Brigt er også opptatt av det oppmerksomme nærværet. Han forteller om en undersøkelse som er gjort med 6 uker gamle babyer, der omsorgspersonen har babyen på et bord foran seg, samtidig som personen ser 30 cm bort fra ansiktet til babyen, for eksempel på mobiltelefonen. Babyen pludrer og spreller glad og fornøyd og prøver å få øyekontakt med omsorgspersonen. Til slutt gir babyen opp og ser en annen vei. Vi må aldri glemme viktigheten av å se på hverandre og være tilstede i øyeblikket. Da først oppstår god kommunikasjon.
Både Kristin og Brigt er opptatt av friluftsliv og fysisk aktivitet. De har hytte i Hemsedal og der trives de sammen med familie og venner.
Når de er hjemme, er de relativt flittige kirkegjengere. Begge er glade i Birkeland kirke og de ser at mye positivt har skjedd de senere årene. Kirken har blitt velsignet med flotte og gode prester og medarbeidere. De synes også at det er veldig kjekt å se alle de unge barnefamiliene. Kristin har et lite ønske om flere medarbeidere i søndagsskolen.
Gode møteplasser
Åpen kirkekaffe like etter gudstjenesten er en viktig møteplass der de begge er opptatt av at nye folk skal føle seg velkommen og inkludert.
De poengterer at det har vært viktig for dem å være med i mindre felleskap også. Selv er de med i en bibelgruppe. Det er fint å møtes jevnlig. Det gir vennskap og trygghet og et sted der man deler sorger og gleder.
Psykevettreglene:
- Bær ikke tunge tanker alene.
- Søk hjelp i tide, det er ingen skam å be om hjelp.
- Spar på fine opplevelser, de er gode å ha med seg i «ryggsekken».
- Vær rustet mot tunge perioder, snakk om det før det blir for vanskelig.
- Tenk på det du får til i stedet for det du ikke får gjort.
- Vær aktiv, regelmessig fysisk aktivitet er bra for din psykiske helse.
- forsøk å gjøre noe hyggelig hver dag, enten for deg selv eller for andre.
(Verdensdagen for psykisk helse.)