Preken 4.søndag i fastetiden

Hele bildet «En som var gammel av dage» av William Blake kan du se ved å trykke på linken her

Ukjent fremtid

Det er underlig å ikke kunne møtes. De møtestedene vi har pleid å treffes på, er ikke lenger tilgjengelige for oss. Etter å ha holdt meg hjemme og adskilt fra andre i over to uker, kommer brakkesyken snikende langs husveggene.

Jeg trives godt hjemme. Både med meg selv og med min familie, men nå begynner jeg å kjenne at det ville vært godt å se noen andre. Jeg blir oppmerksom på alle de stedene i min hverdag hvor jeg pleide å møte andre, enten det var på arbeidsplassen, i nabolaget eller i fritidsaktiviteter.

En dag skal hverdagen komme tilbake. Riktignok er det ikke sikkert at hverdagen blir akkurat slik som før. Det blir nok en normaltilstand igjen, med sin hverdag. Men det er ikke sikkert den hverdagen blir akkurat slik den var før. Noe vil antagelig endre seg, men jeg vet ikke hva.

Det har alltid vært sant at fremtiden er ukjent, men det oppleves mer sant nå enn tidligere i mitt liv. Jeg tok meg selv i å synge på andre vers av dåpssalmen Fylt av glede, mens jeg ryddet hjemme.

Fylt av beven foran ukjent fremtid
legger vi vårt barn i dine hender.
Det som skjer i dåpen, gir oss trygghet.

Hva er det egentlig i dåpen som gir oss trygghet? Dåp i vår kirke ser ganske hyggelig ut. Vi bærer inn et barn, som vi øser vann over hodet på tre ganger. Ritualet skal symbolisere at dåpsbarnet druknes i vannet. Vannet har den symbolske betydningen at det representerer ukjent fremtid. Inn i den ukjente fremtiden dykkes dåpsbarnet ned. Løftet som følger med dåpsbarnet er at det ikke vil forsvinne i den ukjente fremtiden. Du vil finne et liv som er godt å leve, selv om du ikke ser det akkurat nå. Det er dette løftet som gir trygghet. Løftet om at du vil finne ett nytt liv, uansett hvor mørkt det ser ut.

I prekenteksten 4.søndag i fastetiden (Joh. 11, 45-53) møter vi en gruppe mennesker som er bekymret for fremtiden. De har sett Jesus, hørt hva han har å si og sett hva han har gjort. Dette gjør dem bekymret. Det er ikke det han sier eller gjør i seg selv som gjør dem bekymret, men det er hvilke konsekvenser det vil få for samfunnet de lever i. Hva vil styresmaktene si? Kommer de til å sette begrensninger på livene våre hvis de får høre dette? Nei, det kan vi ikke risikere. Selv om de lever i et okkupert land, så lever de rimelig fredelig og gode liv. Så taler øverstepresten Kaifas profetisk i det han sier: «Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.»

I denne setningen taler Kaifas profetisk om det som skal skje, og på underlig vis rommer denne setningen troens mysterium og dåpens løfte. Jesus velger selv å bevege seg inn i nattens mørke. Dette er en vei han har valgt å gå. Han stuper ut i ukjent fremtid, overgir seg i fiendens hender og lar seg drukne under av det veldige mørket.

Slik møter ikke jeg ukjent fremtid. Jeg er fylt av beven, for det strides i mitt indre mellom det som er kjent og trygt, og det jeg enda ikke vet hva er. Det nye truer det kjente. Men det kjente må gå under i det veldige mørket, før det nye kan stige frem.

Fremtiden er alltid ukjent, og tiden vi lever i nå gjør oss spesielt oppmerksom på akkurat det. Jeg vet vi skal tilbake til en normaltilstand en dag, men det er ikke sikkert den normaltilstanden er akkurat slik den var for tre uker siden. Jeg tror det nye normale også vil være et godt liv å leve. Men for å se det, må jeg ta farvel med den det gamle og overgi meg til en ukjent fremtid.

Ja, det er underlig å ikke møtes slik vi pleier. De omstendighetene vi nå lever i, har ført oss inn i en fastetid hvor vi blir avskåret fra mange av godene i livet. Fastetiden skal hjelpe oss til å se livet vi lever i ett nytt lys, og den fastetiden vi nå lever i tror jeg nettopp vil gjøre det.