Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. (2. Kor. 5, 19-21).
Forsoning. Et ord som kan dukke opp i dagligtalen. Det kan handle om meklimg, inngå et forlik, arbeide for å gjøre et forhold godt igjen.
Det er ikke noe vi skal møte med lettvinthet. Selv om det gjerne er godt ment av den som sier det, hjelper det ikke alltid å høre at «du må nok forsones med det» - underordnet: Dette må du nesten bare godta, dette må du lære deg å leve med.
Nei, forsoning er ikke noe lettvint. Etter aphartheidregimets fall i Sør-Afrike, nedsatte man sannhets- og forsoningssituasjonen – et domstolliknende organ der budskapet var at sannheten måtte fram før det kunne finne sted en forsoning.
Vi må kunne sette ord på det som er vanskelig, det som er galt. Dette gjør vondt. Dette er vanskelig, og det er det fremdeles.
Noen ganger er sannheten: Dette vil ta tid! Men jeg kan prøve å ta noen steg i retning av forsoning.
Vi kan finne hjelp ved å betrakte Jesus: 1. Joh. 4: dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.
Vi er forsonet med Gud! Jesus Kristus har sonet for oss.
Og nå er vi blitt utsendinger for ham i verden. Han har betrodd budskapet om forsoning til oss.
Det handler ikke bare om ord, men levd liv. Vi er ikke bare ordets hørere, men ordets gjørere.
Tekst: Eystein Wiig