Peter hadde vært med på en fabelaktig fjelltur.
En opplevelse som hadde vært skjellsettende for ham.
Denne hendelsen utdyper Markus i sitt evangelium i det 9. kapittel.
Det er dette Peter forteller om her.
En røst hadde lydt over dem fra det høye:
Om Jesus hadde Gud selv sagt, så det sikkert ljomet over horisonten:
«Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»
Noe så fabelaktig, fantastisk og ganske uforståelig.
Hvordan en slik anerkjennelse på helt unaturlig vis fikk lyde kunne de neppe forstå, men det var sikkert fabelaktig.
En slik opplevelse hadde de vel aldri vært i nærheten av, men det var sikkert fantastisk.
En slik erfaring som de fikk se med egne øyne og høre med sine ører, var nok klin umulig å forstå og forklare.
Men sett det, hadde de gjort.
Og hørt det hadde de også, så klart som bare det.
De hadde fått være øyevitner til at Jesus, vennen deres hadde fått:
Den Høyestes anerkjennelse og legitimitet.
De hadde ikke funnet på det selv.
Som han skriver: Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter.
De både så og hørte Jesu guddommelige legitimitet.
«Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»
Peter og de andre fikk der og da vite noe de ikke hadde forestilt seg.
Kameraten Jesus var ikke bare en grei kar, en fascinerende forteller og en mirakelmann av rang. Han var Guds egen Sønn!
Når Jesus hadde snakket om faren hadde de selvsagt tenkt på Josef.
Jesus var altså så mye mer enn de hadde trodd.
Heretter kom de til å tro annerledes.
Han hadde en helt spesiell relasjon til Gud.
Det forklarte mye av det han hadde vist seg å være.
De fikk et nytt syn på ham da de fikk en ny forklaring om ham.
Han var ikke bare som dem.
Han var så mye mer.
De hadde sett ham på avstand. Nå så de ham helt nært.
Det er aldri lett å se andres innerste sider på lang avstand.
Det har mange med dem erfart.
Jeg tror at slik Jesus var, slik er Gud. Intet mer og intet mindre.
Lurer vi på hvordan Gud er så skal vi se på Jesus.
For slik han var, slik er Gud.
Det tror jeg. Jeg vet det ikke, men jeg tror det.
Jeg tror også at om vi lurer på hva Gud vil
så skal vi se på hva Jesus sa og det Jesus gjorde.
Det Gud vil, det sa Jesus.
Jeg bygger ikke min tro på de store opplevelser og ekstraordinære hendelser.
Slik noen synes å prøve på.
Min tro trenger ikke sære kampsaker eller bevisbare trosuttrykk, men den trenger håp.
En tro som trenger full forståelse eller bevis,
kan ta sin død av skuffelser, urealistiske forventninger og livets harde realiteter.
Men min tro trenger håp. Haugevis av håp.
Uten håp kan troen stivne og forkrøples.
Uten håp overlever ikke troen livets urettferdigheter og trasige tilfeldigheter.
Sunn tro er ikke redd for tvil, men den bør passe seg for trangen til bevis og fullstendige forklaringer på det uforklarlige.
Jeg avslutter alltid mine prekener med:
Det tror jeg. Det håper jeg.
Tro og håp er gode følgesvenner i mitt liv og gir meg forutsigbare gleder som virkelig varer.
Mitt liv er nesten uten sære opplevelser og hendelser.
Mitt trosliv likeså.
Uten svære trosopplevelser og høye hendelser.
Likevel er det ikke stusselig og trasig. Slett ikke.
Mitt trosliv er stille, det er trygt og det er godt.
Og jeg takker min Gud for det hver eneste dag.
At jeg får tro på ham.
Og at jeg får tilhøre ham.
At jeg får være en av dem han har sin glede i.
Mye i Bibelen er av typen den gang da.
Mye i mitt liv er av typen hver gang nå.
Jeg baserer mitt trosliv på det siste.
På det ordinære og hverdagslige, ikke det ekstraordinære og spektakulære.
Ikke fordi det er sekunda vare og sistevalg.
Men fordi det er det som ligger meg nærmest. Det er troverdig.
Jeg liker ikke å klatre i høye fjell.
Jeg liker ikke høytflyvende fakter og trosmessig akrobatikk.
Den ordinære, jordnære og trygge tro er mer min greie.
Omtrent slik Jesus selv valgte å være.
Han møtte mennesker der de var, slik de var. Uten ståk og ståhei.
Jeg tror at han ved det han sa
og ved det han gjorde lærte dem hva Gud vil med oss.
Og hva Gud vil for oss.
Gode godtfolk! -det er at vi alle skal få oppleve gleden over å få tro på ham og tilhøre ham.
At vi alle skal få være blant dem han har sin glede i.
Det tror jeg. Det håper jeg. Amen.
Tekst: Georg Brynjulf Jokstad