Helgen, hellig, heldig

Andaktstanker til allehelgensdag 2020 ved seniorprest/prostiprest Atle Moe

Helgen, hellig, heldig

Det er kanskje rart at vi i en protestantisk, luthersk sammenheng, som vi i Løvstakksiden menighet og Den norske kirke hører til i, fortsatt feirer en søndag i kirkeåret som «alle helgeners dag», nær fem hundre år etter at kirken i Norge gikk over fra å være katolsk til å bli protestantisk. For vi lutheranere holder oss ikke med helgener.

Dvs. vi tror ikke at mennesker som har levd før oss, etter at de er døde, har en spesiell posisjon mellom Gud og oss levende mennesker, og at de kan eller skal være våre hjelpere i forholdet til Gud. Den lutherske troen er at ethvert menneske kan vende seg til den treenige Gud direkte, i bønn, og bli hørt av Gud selv. Gud har ikke outsourcet noe av sin oppmerksomhet eller myndighet til noen, verken levende eller døde.

Lære oss om Gud

Men at vi lutheranere ikke holder oss med helgener, betyr ikke at vi ikke anerkjenner at det har levd mennesker og at det lever mennesker nå, som er spesielt fromme og/eller vise, og at slike mennesker har noe rett og viktig å lære oss andre om Gud. Vi vet selvsagt også at mennesker har lidd og dødd og vært forfulgt for sin kristne tros skyld. Ja, slik er det fortsatt. Også i vår tid blir mennesker forfulgt og drept fordi de er som oss – altså at de hører til i den kristne kirken på jorden, slik vi gjør. Mens jeg skriver dette, er det bare noen dager siden tre mennesker ble drept i en kirke i Nice i Frankrike.

Også vi lutheranere anerkjenner disse menneskene som martyrer: De har lidd og dødd fordi de trodde på Jesus. Vi har den største respekt for deres offer, og vi ser på dem med den største ydmykhet. Vi ber om at det aldri igjen må skje noe sted i verden noen gang, at mennesker blir forfulgt og drept for sin tros skyld – ikke den kristne troen eller noen annen religiøs tro eller noe sekulært livssyn.

At Jesus, i litt av det som er denne søndagens prekentekst i gudstjenestene i Den norske kirke, i Matteus-evangeliet 5,1–12 sier: Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen, endrer ikke på dette. De som blir hånet og forfulgt er kanskje salige, men det betyr ikke at noen skal ønske det verken for seg selv eller andre.

Trosbekjennelsen

I Den apostoliske trosbekjennelsen, «den vanlige trosbekjennelsen», som vi bruker mest i kristne sammenhenger, så sier vi i den 3. trosartikkelen bl.a.: Jeg tror på Den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn … … … Når vi snakker om «de helliges samfunn», så er det kanskje naturlig å tenke at det betyr de menneskene som noen kristne trossamfunn regner som helgener. Selvsagt hører de til i de helliges samfunn. Men det er ikke bare dem som hører til der – for det gjør alle kristne mennesker, alle som hører til i den verdensvide, allmenne kirken på jorden.

De helliges samfunn utgjøres av alle kristne som har levd før oss, som lever nå, eller som skal leve etter oss i all den fremtid det kommer til å være mennesker. De helliges samfunn utgjøres av både helt alminnelige, syndige kristne, så vel som de særlig fromme, de vise og martyrene. Og i de helliges samfunn skilles det ikke mellom lutheranere og andre protestanter, anglikanere, katolikker, ortodokse eller noen andre kristne trossamfunn.

I de fleste kirker symboliseres dette fellesskapet i alterringen. Alterringen – ja, best er symbolet når det er en ring – går aldri helt rundt alteret. For tanken er at mens de som er i kirken kneler, som ved nattverden, på den fysiske alterringen i kirkerommet, så fortsetter sirkelen, og der er de andre: de levende andre steder i verden, og de som har levd før oss og de som skal leve etter oss. Vi er alle del av samme fellesskap, vi er del av de helliges samfunn. Ingen av oss er det av egen fortjeneste, men bare fordi den hellige Gud ønsker det – det er Guds vilje at vi skal ha felleskap med hverandre, og med ham.

Minnes de døde

Allehelgensdagen brukes i vanlig sammenheng her i landet, både i Den norske kirke og i andre kirkesamfunn, gjerne til å minnes de døde, og særlig de som er død det siste året. Slik er det også i Løvstakksiden menighet, ved søndagsgudstjenesten i Solheim kirke. Og det er en fin skikk. Det kan være meningsfullt. Særlig er det godt når vi kan hente frem gode minner om dem vi savner. Vi vet at de ikke var helgener da de levde, og vi tror ikke de er det nå heller.

Men de, som vi, og som alle som av Guds nåde og ved Jesu verk er eller har vært eller kommer til å være del av den kristne kirken i verden, hører til i de helliges samfunn – og det selv om ingen av oss er det vi gjerne tenker på når vi sier «helgener».

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på \"Oppdater samtykke\". Evt. klikk på \"Godta alle cookies\" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"