Denne søndagens prekentekst i gudstjenestene i Den norske kirke er fra Lukas-evangeliet 3,7-18:
Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»
«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»
Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias. Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»
Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem.
Advent forbindes gjerne med kos, forventning og glede. Denne søndagen utfordrer oss til å tenke større om denne tiden og vår plass i verden.
Døperen Johannes har litt av en alvorsprat med sine tilhørere. I det jødiske samfunnet og i den jødiske troen ble han regnet som en profet med Herrens ord. Hans oppgave var å forberede folket på at Messias, altså Jesus, skulle komme. Selv om Johannes fremstår som ydmyk, er han ganske kvass med dem som oppsøker ham. Han gir dem kritikk for å tro at deres slektskap med patriarken Abraham gjør at de liksom kan seile gjennom livet relativt uforstyrret. De som hadde kommet til Johannes for å høre, ble sikkert både forbauset og redde av hans ord om at de trærne som ikke bærer god frukt, skal hugges ned og kastes på ilden. Fra slike ord er også veien kort til våre egne liv og forestillinger vi kan treffe på om at bare de som har «fortjent» det, havner i evighetens Himmel.
Mens Jesus i sin gjerning representerte nåden, representerte Johannes «loven». Og selv om vi i kristendommen gjør oss avhengig av og satser på nåden, er lovens forventninger fortsatt gode for menneskene.
I sin tale ser vi at Johannes gir alle, uansett hvilket ståsted de har i livet, uavhengig av jobb eller økonomisk situasjon, beskjed om å gjøre det gode. De blir bedt om å utrette noe godt der hver og en av dem er, og de skal gjøre det nå. Det er ikke slik at fordi en er soldat, så er han «fanget» i et system som gjør at han er fritatt. Soldatene blir ikke bedt om å slutte å være soldater, de blir bedt om å gjøre en forskjell der de er. Det hadde ikke forbauset meg om det i stedet hadde gått ut på at soldatene ble bedt om å slutte å være soldater og heller bli noe mer «fromt». Noe som i større grad gikk ut på å ta vare på fattige, syke eller andre trengende. Men det skjer ikke.
Alle som hører på blir utfordret på å gjøre det gode der de er, i sine helt vanlige liv. Selv om vi er en del av en struktur som har visse forventninger til oss, som vi kanskje ikke er enig i er de beste, så er det ifølge Johannes ikke slik at vi er fritatt fra å gjøre gode valg til fordel for medmennesker. Det er heller ikke slik at vi må være ekstra god eller snill eller ha alt på rett stell for å kunne gjøre noe godt for omverdenen. Døperen sikter til den konkrete praksis i de relasjonene vi har. Han sier ikke at folk skal bruke masse tid og energi på anger. Alle gjør vi feil og gjør hverandre vondt av og til. Dette er selvsagt ikke greit, men det essensielle er at akkurat i dag kan enhver starte på resten av sitt liv og gjøre godt mot dem rundt seg.
Denne teksten kan oppleves hard og formanende. Likevel kan vi lese den med takk. Takk til Gud som møter oss med mulighet, tillit og forventing om at vi kan gjøre noe her og nå, noe som er utfordrende men også jordnært. Jeg tror alle kan bære god frukt på ett eller annet vis. God frukt som vokser innenfra, med utspring i Guds gode kjærlighet og nåde.
Det er fort å tenke at det lille jeg gjør spiller ingen rolle i det store bildet. Til det vil jeg minne om et sitat fra Dalai Lama, den øverste lederen i en helt annen religion, men en klok mann: «Den som tror han er for liten for å gjøre en forskjell, kan prøve å sove i et rom med en mygg i rommet.» Kan en mygg utgjøre en forskjell på en god eller dårlig natt for en person, så kan vi utgjøre forskjellen på en god eller dårlig dag for én.
Med ønske om fortsatt god adventstid,
vennlig hilsen Vigdis Juliussen