Det er fastelavnssøndag. Kanskje har du hentet noen frosne bjørkegreiner inn i stuen og pyntet de med fargesprakende fjær, kanskje har du noen fastelavnsboller på lur til ettermiddagskaffen. Vi står ved et veiskille i kirkeåret. Bak oss ligger julehøytiden og åpenbaringstiden, foran ligger den 40 dager lange fastetiden som leder frem til påsken. Men midt imellom kommer altså fastelavn med fastelavnssøndag, blåmandag og feitetirsdag. Det er festen før fasten.
De fleste forbinder faste med å avstå fra noe og senke tempoet for å gi mer plass til bønn og stillhet. Fastens retning går innover til den enkeltes møte med Gud, og utover i solidaritet med fellesskapet vi er en del av. Siden mars i fjor har vi som enkeltpersoner og fellesskap mer eller mindre levd med forsakelser og solidaritet. De mest utsatte har knapt hatt sosial omgang eller fått en klem på elleve måneder. De unge har avstått fra festligheter og skolegang. De aller fleste har avstått fra reiser over landegrenser. Det har vært måneder fylt av alenetid, isolasjon og karantene. Det har vært og er fortsatt kjempetøft for mange, spesielt den som lever alene og for barn og unge, det er en smertegrense et sted. Trenger vi virkelig en fastetid i år?
Ja kanskje trenger vi den mer enn noen gang. Fastetiden handler jo ikke om hvor mye vi avstår fra, men om å gi plass til Gudslyset og se at Jesus kjenner veien vi går, hvor utfordrende den enn er, fordi han har gått den for oss. Det er ikke mørke som er fastens fokus, men lyset som stråler i mørket, det er troen på kjærligheten som er sterkere enn døden.
Fastelavnssøndag inviterer oss til å trekke pusten og fylle lungene med håp før vi følger Jesus på hans lidelsesvei. Det er gledesdagen der vi foregriper begivenhetenes gang og lar Jesus vise oss siste siden av boken før vi har lest den ferdig.
Det står skrevet i Johannesevangeliet i det 12. kapittel, vers 20-33:
Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»
Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide.
Det er sin egen død og oppstandelse Jesus snakker om i lignelsen om hvetekornet som må falle i jorden og dø for at det skal bære rik frukt. Hvetekornet må ned i jorden for at det skal nå sitt fulle potensiale.
Jesu ord er som et kikkhull inn i noe fornuften ikke kan begripe fullt og helt. Kontrastene i det han forteller er store: vi ser smerte, lidelse og død, sammen med lys, kjærlighet og seier over dødskreftene. Jesu ord åpenbarer noe ufattelig vakkert og grensesprengende gjemt i våre vanlige liv. Ordene er som lysstråler som siver ut av nøkkelhullet i en lukket dør. Jesus hadde angst for veien som lå foran ham, men han gikk den likevel for å gi oss et sted vi kan gå med vår angst og smerte. Gud kjenner alt vi bærer på, og han gir fremtid og håp. I påsken skal døren åpnes på vidt gap og lyset fra graven flomme fritt. Alt Jesus gjorde kan rommes i ordene: For vår frelses skyld. Ikke for sin skyld, men for min og din skyld.
Det er kaldt i Bergen for tiden og vi står midt i en ny nedstenging. Men våren vil komme og ved Guds skaperkraft vil det frosne bjørkeriset springe ut i blomst i år også. Livskreftene vil seire til slutt, det er hva Jesus åpenbarer for oss i evangeliet på fastelavnssøndag. Derfor er takknemlighet denne dagens dypeste klangbunn og en riktig fin dag for fastelavnsboller og glede.
Med ønske om en velsignet fastelavn,
vennlig hilsen Hildegunn Katarina