Dåpsliturgien
Dåp finner vanligvis sted i hovedgudstjenesten, eller i en egen gudstjeneste. Før gudstjenesten begynner, tar barnets følge plass i kirken - bortsett fra den som skal bære barnet, og eventuelt en ledsager.
Dåpsfølget vil som regel være en del av inngangsprosesjonen. Den blir gjerne ledet av en korsbærer. Før dåpsfølget kan også dåpskannen bæres inn og settes den i døpefonten. Dåpsfølget tar plass etter stedets skikk.
Mange steder er det vanlig at faddere og/eller andre representanter for dåpsfølget deltar med skriftlesninger, takkebønnen for barnet og andre mindre liturgiske oppgaver. Har dåpsbarnet eldre søsken kan de mange steder også ha mindre oppgaver, som f.eks. å tørke av barnets hode. Dette blir avtalt med presten i forkant. Dåpsluen tas av før barnet bæres fram til døpefonten. Ved dåpshandlingen nevnes bare barnets fornavn (uten mellomnavn eller slektsnavn), men det fulle navn tas med i kunngjøringene i gudstjenesten.
Ved dåp av ungdommer og voksne, skjer det omtrent som beskrevet over, men dåpskandidaten vil da ofte føres inn i kirken uten ledsagere. Ordningen blir ellers tilpasset lokal skikk og behov i det enkelte tilfelle.
Døpefonten
Ordet døpefont kommer av det samme ordet som fontene. I Den norske kirke brukes vanligvis overøsing med vann fra et dåpsfat.
I noen kirker er døpefonten plassert like innenfor inngangsdøra. En slik plassering var vanlig i gamle dager. Når en dåpshandling på dette stedet i kirkerommet er ferdig, bæres barnet opp kirkegulvet, mens den voksne døpte går inn på egen hånd. Dette tydeliggjør dåpen som den åpne dør inn til Gud og den kristne menighet.
Dåpsvannet
Det rennende vann er livets symbol. Jesus kaller seg selv livets vann. I den kristne dåp blir vannet og forkynnelsen av Jesu ord knyttet sammen. Dåpen er mer enn en symbolsk handling, dåpen er et sakrament, en Guds handling der og da i den enkeltes liv:
Det skjer et under i kirken større enn verden vet. Barnet får del i Guds rike, svøpt i hans kjærlighet. (Fra "Det skjer et under i verden" Gerd Grønvold Saue S97 93)
Dåpsdrakten
I oldkirken var dåpsdrakten til de voksne hvit og fotsid. Dåpskjolene som brukes ved barnedåp i Den norske kirke er ofte mye lengre enn barna, noe som understreker at de skal ha mulighet til å vokse med sin tro og sin tvil. Ved konfirmasjonen brukes det hvite kapper, og det tydeliggjør at de døpte ikke skal vokse fra dåpsdrakten, men vokse inn i den.
I kirken er hvitt festens og gledens farge. Det er også renhetens farge og minner om Guds løfter. Han har lovet at alle som ber om tilgivelse, vil bli vasket rene for alt det som skitner til deres liv.
Mange familier har en dåpskjole som går i arv, men det er også mulig å låne eller leie dåpskjole. Dåpskjolen kan knytte en familie eller vennegruppe sammen. For noen er det en god erfaring å få lov til å sy en dåpskjole til sitt barn eller barnebarn. Svært mange bruker også en lue som blir tatt av før dåpen.
Korstegnet er et gammelt kristent symbol. Det forteller om Jesu død og oppstandelse. Slik blir korset, som engang var et sted for tortur og henrettelse, et løfte om det godes seier over det onde. I Den norske kirke tegner presten et kors ved avslutningen av gudstjenesten. Noen ganger skjer det også ved åpningshilsenen.
Korssmykker er mye brukt både som dåpsgaver og som konfirmasjonsgaver. For mange er det å gå med kors noe langt mer enn å bære et vanlig smykke. Det blir gjort for å vise at en har en kristen tro og er en daglig påminnelse om dåpen.
Dåpslyset
I de fleste menigheter får dåpsfamilien eller den døpte et dåpslys som tennes ved alterets hovedlys eller ved det store kristuslyset i kirken. Så siteres Jesu ord: "Jeg er verdens lys. Den som følger meg skal aldri vandre i mørke, men ha livets lys" (Johannesevangeliet 8,12)
Det er en fin tradisjon å ta fram dåpslyset og tenne det på dåpsdagen. Lyset minner oss om at Jesus har brutt mørkets og dødens makt.