31 Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, 32 og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, 33 og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
34 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.35 For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; 36 jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ 37 Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ 40 Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’
41 Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. 42 For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; 43 jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ 44 Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’45 Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ 46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.» Slik lyder dagens evangelium.
Vi blir dømt. Det er et av grunnvilkårene i livet. Hver dag feller vi dommer over hverandre, og like ofte dømmer vi oss selv. Dommen er ikke noe som skal skje i en fjern fremtid. Den skjer her og nå.
Også etter at vi har gått bort får livet vårt sin dom. I sorgsamtalene og bisettelsene hører jeg mange domsavsigelser, noen gjennomtenkt og avklarte, andre mer famlende. Hva betydde dette mennesket for familie, venner, for lokalmiljøet og samfunnet? Hva hadde det egentlig utrettet i sin tid i verden?
Noen ganger kan dommen over oss være rystende og den kan komme helt overraskende. Dette har Franz Kafka skrevet om i fortellingen «Dommen».
Fortellingen handler om en ung mann, Georg. Jeg, som leser, får et veldig godt inntrykk av ham. I alle fall i starten. Georg har en venn som bor i St. Petersburg og driver en butikk der. Georg viser stor omtanke for vennen og skriver ofte til ham. Vennen er ensom og strever med å få butikken til å gå. Selv lykkes Georg i det meste. Han gjør det godt både i forretningslivet og i det private, og snart skal han gifte seg. Men Georg skriver ingenting om sin egen suksess i brevvekslingene med vennen. Han prøver å skjerme ham, så han ikke skal bli enda verre til mote.
Georgs forlovede blir skuffet over at han ikke har fortalt vennen om det kommende bryllupet, så han bestemmer seg for likevel å gjøre det. Han skal bare rådføre seg med sin egen far først. - En far som han synes å ha et godt forhold til og som han, i alle fall delvis, tar seg godt av.
Georg høres ut som en fin fyr.
Men da han kommer til faren, får vi en helt annen fortelling om Georg. Faren mener sønnen har forrådt både ham og sin døde mor, - og sin venn.
Vi får høre at Georg er en som har likt å ha oversikt. Han hadde bestemt seg for at han «skulle følge nøyaktig med i alt som skjedde, så han ikke på en eller annen måte ad omveier skulle bli overrasket bakfra eller ovenfra.» Nå er det akkurat det som skjer.
Faren har fulgt med i Georgs liv, og han har i hemmelighet holdt kontakt med Georgs venn, og det blir avslørt hvor selvsentrert Georg har vært.
«Nå vet du altså hva som fantes foruten deg, hittil har du bare visst om deg selv!», sier faren. «Et uskyldig barn var du jo egentlig, men enda mer egentlig var du et djevelsk menneske!»
Georg trodde han hadde oversikt over alt, også over forholdet til de andre, til venner og familie. Men fra sitt hjørne av tilværelsen, har han sett alt fra sitt perspektiv. Straks farens perspektiv kommer inn, blir alt snudd opp ned. Georg blir utsatt for en rystende dom, og den kommer helt overraskende på ham.
I Jesu fortelling, blir de like overrasket over dommen alle sammen. «Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg (…) når så vi deg (….) fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?»
Ingen av oss har oversikt. Fra vårt vesle hjørne, ser vi hverandre og verden med vårt blikk. Og det er et blikk som først og fremst er sentrert om oss selv.
Den eneste som ser alt, også fra de andres perspektiv, er Jesus. I teksten er denne innsikten illustrert ved at Jesus sitter på tronen, i stråleglans. Også Georgs strenge far, i Kafkas fortelling, stråler av innsikt idet han kommer med sin domsavsigelse.
Men her tar også likheten mellom de to fortellingene slutt.
I Jesu blikk er vi ikke djevelske mennesker, vi er Guds barn.
Jesus dømmer ikke mennesker til døden, han gir oss liv og han ber oss å være i livet med hele oss, og han viser oss at det gjør vi best ved å slippe andre mennesker inn.
Når dommedag er nær, så er det fordi
fortapelsen begynner her og nå,
- hver gang vi stenger de andre ute og lukker oss for medmenneskene våre.
Når dommedag er nær, så er det også fordi
frelsen, frigjøringen og det nye livet begynner her og nå,
- hver gang vi viser barmhjertighet, medlidenhet og omtanke for andre.