Først feirer vi friheten med barnetog og sang, lek og bunader, flagg og festdrakter. Det er det vi bruker mesteparten av dagen på. Det er det hvite i vårt flagg, som er festens og fredens farge.
Underveis ser vi tilbake for å forstå vår historie. Det er det røde i vårt flagg, som symboliserer liv, kjærlighet og reformasjon.
Så til slutt retter vi blikket fremover mot det samfunnet vi skaper hver eneste dag. Det blå symboliserer trofasthet og stabilitet, vår fremtidige kurs.
La oss nå sammen, reflektere over vårt lands historie.
Hva er Norges «ånd»?
Dét er ikke lett å svare på med ett enkelt ord.
Den er i den stille styrken i fjellene som har stått i tusenvis av år.
Den er i blokkene på Haugenstua og villaene på Smestad.
Den er i fellesskapet og dugnaden.
Den er i oss og mellom oss.
Den er tilliten som binder oss sammen.
Vi er mange, men vi er også én, vi er forskjellige, men vi er like, vi er individuelle, men vi er forent i det norske. Den norske «ånd» er en mosaikk av det som lever i deg og meg, og finnes i mange av oss som en følelse.
I 2024 feirer vi 1000 år med kristenretten, 750 år med landsloven og 210 år med vår grunnlov.
Innføringen av kristenretten var et avgjørende skritt på veien mot det som vi i dag kjenner som vårt samfunn. Professor Jørn Øyrehagen Sunde har sagt det slik:
«Landsloven gjorde nordmenn norske».
Kristenretten, som ble vedtatt på Moster under Olav Haraldsson og biskop Grimkjell, omfattet lover om alt fra helligdager til kirkeplikter.
Barmhjertigheten kom over landet som en vind.
Fra nå av ble barn, kvinner og fattige ivaretatt, og uønskede barn settes ikke lengre ut. Menneskeverdet og menneskelivet får ny verdi.
En fundamental idé for kristenretten, ble hentet fra skapelesfortellingen i GT:
Vi er skapt i Guds bilde, vi er bærere av Guds lys, vi er formet i Guds kjærlighet. Kristenretten gav grunnlag for Magnus Lagabøtes landslov fra 1274, som tok disse ideene videre ved blant annet å innføre arve- og eiendomsrett for kvinner, og spredte loven rundt i landet.
Tusen år med kristenrett, landslov og grunnlov har satt sine spor i oss, enten vi vet det eller ikke. Spor som fremmer liv og fellesskap.
Jeg tenker på dugnadsånden—som når vi åpner våre lokalsamfunn for flyktninger eller bidrar i borettslag og korps.
Jeg tenker på frivillig innsats i språkkafeer og i idrett, i foreninger og i menighetsarbeid.
Jeg tenker på en av mine pensjonerte naboer på Apalløkka, som starter hver dag med å plukke søppel langs veiene.
Jeg tenker på helsearbeidere som reiser ut til krigssoner og forsøker å lege sårede kropper, for det enkelte livs skyld.
Og jeg tenker på alle som i handling elsker sitt land, og elsker sine naboer uansett hvem de er, og hvor de kommer fra.
Dette er det røde i flagget vårt, kjærlighet, kamp og reformasjon.
Vårt lands historie kan si oss noe om hva våre forfedre har ønsket for nasjonen Norge. Dagens ord fra Jesus i Matteusevangeliet handler om hvordan vi skal forstå forholdet mellom det verdslige og det åndelige.
Om vi hører teksten overfladisk, ligner det en enkel deling mellom det åndelige og det verdslige.
Men Jesu ord, «...gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud», inviterer oss til en dypere forståelse av hvordan alt omfattes av Gud.
Som flagget vårt i rødt, hvitt og blått ikke er tilfeldig satt sammen, men tegnet frem som et kors.
Kirkens tro er at alt liv er skapt av Gud, alt liv opprettholdes av Gud, og alt liv er omfavnet av Guds kjærlighet.
Keiseren hadde åpenbart makt og innflytelse.
Betalte man skatt, gav man tilbake det som allerede hadde keiserens bilde.
Samtidig hadde også keiserens makt en grense.
Konger, stater og regjeringer kommer og går, men Gud er evighetens Gud. Keiseren har innflytelse på menneskers liv, men det er dypest sett Gud som gir liv.
Å være skapt i Guds bilde betyr to ting:
Vi er alle i slekt, og det er rom for hver enkelt.
Guds rike er ikke fjernt og skjult, det er her i hverdagens små og store øyeblikk. Det handler om rettferdighet når vi står opp for hverandre, omsorg når vi hjelper hverandre, og kjærlighet når vi smiler til en fremmed.
Vi kan holde visjonen om et fritt, rettferdig og omsorgsfullt samfunn levende. Det er en visjon som både er norsk, kristen, og som finner gjenklang i menneskerettighetene.
Hver tid har sine utfordringer. Vi har våre. Kirkens tro er at Guds kjærlighet er kompasset å styre etter. Og til denne jobben kreves det at vi alle gir av det vi kan. Dette er det blå i flagget, som symboliserer stabilitet og trofasthet, men som også speiler himmelens farge.
Det å være skapt i Guds bilde er ikke en norsk idé, den gjelder for alle folk og nasjoner. Vi må være våkne for andres håp og drømmer, og komme til unnsetning når grunnleggende verdier er truet. Å være skapt i Guds bilde handler ikke om at vi alle skal være like, men at hver og en av oss er et bilde i en større mosaikk. Som et lys som brytes opp i regnbuens farger. Vi er mange, men vi er én, vi er forskjellige, men vi er like, vi er individuelle, men vi er forent i Guds bilde.
I dag, mens vi feirer vår historie og den norske «ånd» - og de verdiene og handlingene vi er stolte av – kalles hver enkelt av oss til å fornye engasjementet for å ta vare på og å fortsette arbeidet med å bygge nasjonen Norge. La oss handle med ydmykhet og takknemlighet. La oss handle med visdom og mot. La oss ære det gode vi har fått.
Gratulerer med dagen, i rødt, hvitt og blått!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Domkirkeprest Jonas Lind Asgedom