Korset er symbolet på å følge Kristus. Det symboliserer død, men også evig liv. Det symboliserer verden og tiden, som møter Gud og evigheten. Dette er korset Jesus, i søndagens tekst, ber oss ta opp og bære gjennom verden, i hans fotspor; og det er på dette korset også vi til sist vil løftes opp til Gud. Om vi velger å ta det opp eller ikke, følger korset oss uansett gjennom livet. Vi tegnes med det i dåpen og vi gravlegges under det når vi dør. På oppstandelsesdagen ser vi at korset vi har levd under, ikke lenger er nakent og dødt, men det blomstrende livets tre.
Å ta opp korset er til syvende og sist å ta imot Guds nåde. Å ta opp korset er å erkjenne at mellom oss og evigheten ligger verden, og at veien til Gud går gjennom verden og alt den utsetter oss for – ikke utenom.
For å finne en inngang til hva korset betyr, kan vi ta utgangspunkt i den geometriske formen. Korsets vertikale stolpe er forbindelsen mellom Gud og jorden, mellom det evige og det timelige. Korsets tverrligger er verden, den er horisonten vår, det vi kan se, og den representerer de horisontale forbindelsene mellom alt det skapte. Tverrliggeren danner en sperre mellom mennesket og Gud, mens korsets stolpe er den strake himmelveien som går tvers gjennom verdens hindringer.
Det er godt mulig at når Jesus bar korset opp til Golgata, bar han bare selve tverrliggeren, og at denne først ble festet til korsstolpen på retterplassen, der den lå klar. Denne muligheten styrker den geometriske symbolikken der Jesus bærer verdens synder og livets tyngde, tverrliggeren, men løftes opp til sin Far når han når korsstolpen og reises opp på den.
Korset er et av de enkleste symbolene vi kan tenke oss. Det er kun to linjer som krysser hverandre, men de rammer inn hele vår livsverden. Den ene linjen er horisonten som er tilværelsens grenser, og den andre linjen er Guds stadige bevegelse mellom himmel og jord. I punktet der linjene møtes skjer inkarnasjonen. Det er der Gud tar bolig iblant oss.
Så vi kan si at Jesu kors ble dannet allerede da han ble født, slik hvert eneste menneske også blir født til sitt kors. Hvert menneske er et møtepunkt mellom det jordiske og det himmelske, det er en skapning som Gud har formet i sitt bilde og blåst sitt liv inn i. Derfor lever mennesket sitt liv på korsets midte, i møtepunktet mellom det feilbarlige og det fullkomne.
Å ta opp sitt kors er å akseptere at det er på dette korset jeg hører hjemme. Det er å bære tyngden av korsets tverrligger for å kunne reises opp til Gud på korsstolpen som rekker like opp i himmelen.
Slik blir korsets tre for oss et livets tre, det evige livets tre. Og denne dobbeltheten ser vi også representert i kunsthistorien. På 500-tallet begynte man å male det tomme korset spirende med blomster, blader og nye kvister. Dette igjen ledet til tradisjonen med at korset som ble stående foran alteret etter langfredagsgudstjenesten, ble dekorert med blomster etter at påskenattsmessen var avsluttet. Man så for seg at også dødens tomme kors våknet til nytt liv på påskedags morgen.
I koret og i sideskipene her i kirka, ser vi også sammenhengen mellom korset og livets tre. Den treenige Gud er fremstilt i hver av fondveggene med Kristus som hovedmotiv, med armene strukket ut, foran livets tre. Korsets tre som ble befridd fra å være henrettelsessted, blomstrer igjen som livets tre etter oppstandelsen. Kronen strekker seg mot himmelen, og mellom grenene ser vi duen, selve livskraften. Bak treet, bak skaperverket, bak fortid og fremtid, kan vi se Guds skaperarmer, kilden som alt springer ut fra, opphav til både korset og livet.
Å ta opp sitt kors er å ta livet på alvor, å la seg berøre av alt livet bringer, av gleder og sorger, av smerte og velbehag. Det er å ta Guds løfter på alvor, det er å la både seg selv og sitt kors bæres av håpet om nytt liv.
«Når Menneskesønnen kommer igjen skal han lønne alle etter hva de har gjort.» Gresken i dette verset er vanskelig å oversette, men det handler om at måten man lever på medfører noen nødvendige konsekvenser som vi ikke kan unnslippe. Å ta livet på alvor er i den store sammenhengen det beste, mens å forsøke å smyge seg unna livets kjensgjerninger kan sammenlignes med å rømme vekk fra Guds lys. Jesus truer ingen med straff, men forsøker heller å få oss til å forstå hva som er godt for oss.
Men det er lett å tenke at korset er for tungt å bære. Mange av oss ser for oss bildene av Jesus med korset på vei opp Golgata. Hvordan kan vi greie å bære noe så tungt? La oss huske at heller ikke Jesus greide det. Han kom til et punkt på veien der han segnet om, de romerske soldatene fikk ikke pisket ham på beina igjen, de måtte huke tak i en tilfeldig nord-afrikaner som sto blant mengden i veikanten, og ham tvang de til å bære korset. Selv ikke Jesus greide å bære alt det som ble lagt på ham. Men han fikk hjelp av Simon fra Kyréne.
Å ta opp sitt kors er å akseptere at vi trenger hjelp til å bære det. Det er å godta at vi må la en annen tynges av vår byrde – for slik er verden skapt. Det var ikke godt for mennesket å være alene – vi må ha noen som kan hjelpe oss å bære det livet legger på oss.
I bildene i fondveggene er ikke treet noe Jesus bærer. Det har slått sine røtter i god jord, det er ikke lenger en tung byrde, men en kilde til glede og liv. I nordskipet holder Kristus riktignok korset i hendene, men her er det ikke først og fremst en tyngende byrde. Han løfter det til hugg, som et våpen mot ondskap, undertrykkelse og urettferdighet. Korset er i hans hender et seierssymbol, slik det også blir for den som har funnet sitt liv, slik Matteus skriver, etter å ha overgitt det til Gud.
Å ta opp sitt kors er å oppdage at Jesu åk er godt, at byrden er lett, og at korset vi bærer blir et vern mot verdens farer, en trøst for sorger, og en lykt som lyser for alle mennesker og avslører verdens urettferdighet.
I bønnen vi sang som svar på evangelieteksten tolker Thomas Kingo korset som noe vi bærer i vårt hjerte. Og jeg synes han treffer så godt. Biskopen og salmedikteren parafraserer Pilatus' korte epitafium på Jesu kors: «her henger Jesus av Nasaret, jødenes konge». Kingo ber om at denne innskriften skal settes på hans hjerte: «Jesus fra Nasaret, min konge og min Gud». Han ber om at den aldri noensinne skal slettes ut, om at korset han bærer i sitt hjerte aldri skal tas fra ham. Bønnen er et Kyrie, et Gloria og et Credo, og den lyder slik: «Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte, du min konge og min Gud.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.