For Jesus bygger sin kirke på feilbarlige mennesker, på en grunnmur det skulle være umulig å tenke ville kunne bære noe som helst. Vi skal bare fire vers videre i Matteus-evangeliet før Peter – han som får navnet Klippen – før han frister Jesus til fall, og Jesus kaller ham for Satan. Hvorfor ble han valgt?
Og hva tenkte Peter om seg selv når han så tilbake på sine svik og feilskjær? Han har neppe sett seg selv som en verdig kirkefader. Etter at Jesus for opp til himmelen, måtte han leve med et lederskap han aldri hadde bedt om, som leder av en liten kirke som besto av mennesker som visste alt om hvor grovt han hadde sviktet. Og han visste at han ikke var den skarpeste blant disiplene, kanskje heller ikke den Jesus elsket høyest.
Jeg gjetter på at han levde og ledet med en sterk følelse av tilkortkommenhet og utilstrekkelighet – spesielt fordi han ledet kirken gjennom år med forfølgelse, nød, vanskeligheter og intern splittelse. Hadde det vært opp til ham, hadde Jesus valgt noen andre å bygge sin kirke på, noen som var bedre egnet. Men på denne Klippen står kirken fortsatt, Peters sviktende selvbilde til tross, fordi Jesus visste at Peter på en eller annen uutsigelig måte var bunnsolid.
Vi kan tenke at det å bære kirken på sine skuldre er en stor oppgave – større enn de oppgavene vi andre blir gitt. Sikkert mye vanskeligere også. Men fra Guds perspektiv tror jeg ikke det ser slik ut. Alt mennesker kan gjøre må nødvendigvis være begrenset i tid, i rom og i omfang. Sammenlignet med uendelighet og evighet blir alt som skjer på jorden lite – ikke ubetydelig, langt derifra! – men greit og oversiktlig. Fra Guds evighetsperspektiv stiller alle jordiske oppgaver likt. Å bære en kirke, å smøre en brødskive til et barn, å bygge en garasje, å åpne vinduet for å takke for sollyset. Alle disse oppgavene er viktige og nødvendige, og fra et uendelighetsperspektiv er det ikke så stor forskjell på hvor tunge eller vanskelige de er.
Mennesker kan mislykkes med alt sammen, og det gjør vi ofte. Mange av oss står midt i livet med uferdige prosjekter og mislykkede forsøk rundt oss, og denne følelsen er jeg helt sikker på at Peter må ha hatt også. Kirken var bare en bitteliten kult de årene han levde. Men fra Guds evighetsperspektiv ser det annerledes ut. Kirken står, og den har spredt seg over hele jorden.
Jeg kan jo ikke vite om Peter led av manglende selvtillit, men han hadde definitivt grunn til det. Når han er et eksempel for oss, er det fordi han aksepterer oppgaven som legges foran ham – på tross av hva han måtte tenke om seg selv, på tross av at han tidligere har vist seg uverdig, både for sine venner og for seg selv.
Peter blir gitt en oppgave, og han tar på seg det ansvaret han blir gitt, vel vitende om at han ikke strekker til, at han ikke kan bære denne oppgaven selv. Og for alt vi vet var det akkurat slik det så ut de første tiårene av kirkens historie – som om dette umulig kunne bære. For oss som ser tilbake fra to tusen år inn i fremtiden, ser det annerledes ut. Kirken står, og Klippen bærer. Uavhengig av hva Klippen må ha tenkt om seg selv og sine evner.
Peter lyttet, og sa «ja.» Og når han sviktet, reiste han seg igjen og bar kirken og lederansvaret videre, uansett hvor tynget ned han må ha vært av sine tidligere brister. I full visshet om at alle feilene han hadde gjort var fullt synlige for alle som fulgte ham, ledet han de første kristne videre. Å gjøre som Peter krever ikke bare mot, men en sterk tro på at Han som har kalt oss alle til å følge Ham, vet hva Han gjør, og hvem Han har kalt. Å følge Kristi kall blir dermed en øvelse i å gjøre det vi vet er rett, samtidig som vi bærer alle bevisene på at vi ikke på noen måte er verdige til oppgaven. Det er å forsøke å gjøre det som er rett på tross av at alle kan se at vi ikke på noen måte er i stand til det.
Vi bærer kanskje ikke kirka på skuldrene våre, men hver av oss bærer en oppgave. Noen av oss vet hva det er, mens andre kanskje bare har en vag følelse av at det finnes en oppgave for dem der ute. Som Peter vil nok de fleste av oss føle at vi kommer til kort, at vi mislykkes, at vi ikke greier å gjøre det vi skulle gjøre i dette livet. Og ser vi det fra vårt individuelle perspektiv, så kan det tilsynelatende stemme. Men Gud ser det annerledes. Mennesket er medskapere av Guds rike. Vi ble skapt for å arbeide sammen med Gud mot det målet som bare Gud ser. Vi er medskapere, men vi har ikke makten til å fullføre noe, bare Gud har det.
Vår rolle i skaperverket er å se alt det gode; se det fra vårt eget perspektiv og spørre hvordan det kunne vært enda bedre. Vår rolle er å se oss rundt, og si: «Dette ønsker jeg meg. Dette tror jeg ville vært godt! Dette skal jeg forsøke å få til.» Vår rolle er å begynne på noe, og det er uvesentlig om det er lite eller stort. På den måten forteller vi Gud hvilken forandring vi vil se i verden.
Vår rolle er å starte på oppgaven, legge en grunnmur, bygge, og mislykkes, fordi vi ikke fullt ut skjønte hva det var vi ville, eller hvordan vi skulle få det til. Guds oppgave er å se hva det egentlig var vi forsøkte å få til. Hvor kom den fra, den gode tanken vi så for oss? Guds oppgave er fullføre våre beste intensjoner på den beste måten, slik at vi en gang kan se på det og si: «ja! Det var jo det jeg forsøkte å gjøre. Se så bra det ble!»
Men oppgaven vår blir sjelden fullført på den måten vi så for oss, derfor sitter vi ofte med følelsen av å ha mislykkes. For at Peter skulle greie å fortsette å bygge kirke på tross av forfølgelse og umulig motgang, måtte han ha tro på at det ikke bare var opp til ham. Og jeg tror at det er god hjelp i å forstå livet sitt inn i Guds store sammenheng, som en del av skaperverket som stadig skjer. Det vi gjør – med kjærlighet – kommer til å bære frukt, og frukt som varer. Men kanskje får vi ikke høste den frukten i våre jordiske liv.
Vi som strever med livet og med oppgaven vår – vi må bare fortsette – fortsette å gjøre det beste vi kan. For Gud selv kommer til å bygge videre på det vi gjør, og i et hjørne av Guds rike kommer vi en gang til å finne noe vi en gang begynte å bygge, noe vi kan kjenne igjen som vårt eget, men som er fullendt på en måte vi ikke greide å forestille oss da. Vi kommer til å se at vi har del i Guds rike – og at det også betyr at vi har vært med å bygge det.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.