Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 1. kapittel:
Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. «Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time.
Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hadde hørt det Johannes sa, og som hadde fulgt etter Jesus. Han fant nå først sin bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias!» – Messias betyr «Den salvede». Så førte han Simon til Jesus. Jesus så på ham og sa: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» – det er det samme som Peter.
Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg!» Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra. Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen.»
* * * * *
I dag, på 3. søndag i treenighetstiden er det kallet som står i sentrum. Ikke kallet i sin alminnelighet, for i vår kirke er ikke begrepet «kall» noe som kun hører kirke eller kirkelig tjeneste til. Nei, all tjeneste som er til ivaretakelse av livet og er svar på menneskers nød, er Guds rop og røst, er Guds kall til oss. Det er viktig, opplevelsen av at det i nestens nød er Guds stemme vi hører – vi skal hver dag øve oss i å være lydhøre!
Det kallet som er tema i dag, er kallet fra Jesus om å følge ham. Nå, på den 3. søndag i treenighetstiden, er det tilblivelsen av hva som i forskningen gjerne kalles «Jesus-bevegelsen» som er i sentrum. Forrige søndag hørte vi hvordan Johannes pekte på Jesus og sa at han, Johannes, skulle avta, mens Jesus skulle vokse. – I dag er det nettopp denne veksten som er tema: Johannes peker, Jesus sier «Kom og se!» og Andreas, Simon Peter, Filip, Natanael…og flere skulle det bli … stadig flere helt frem til i dag. «Kom og se». Og hva er det de, og vi, skal få se? Vi leste: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen.»
Jesus viser til fortellingen fra Det gamle testamentet, om Jakob som kommer til Betel (Beit-el, betyr Guds hus), og har sin drøm om en åpen himmel og engler som beveger seg opp og ned, en historie jeg vil tro de fleste av dere husker, hvor det altså ikke er noen hindringer mellom himmel og jord, men himmelen er så å si åpen. Jakob våkner og utbryter: «Dette må være Guds hus, her er himmelens port.» (1.Mos 28,17)
Det er det fantastiske og uforståelige: «Kom og se»! Også vi får se, lytte til Jesu ord og høre fra Jesu liv, hva kristne har gjort i 2000 år, gjenfortelle Jesus-fortellingen, så Jesu ord og liv skriver seg inn i våre hjerter. Da åpnes himmelen, håp og lengsel tennes i oss og lever i oss som en flamme. Håp og lengsel om at den kraft og makt som muliggjøre livet, som er rundt oss og i oss, som fyller alt og alle og som er grunn og årsak til at alt er, Gud selv i all sitt uforståelige velde, er tilgjengelig og synlig for oss i barnet som fødes i en stall, i snekkersønnen fra Nasaret. «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» et av de mer ubetydelige steder ute i provinsen … «Kom og se»! – Her er himmelens port, her er Guds hus. Våre verdier og vår virkelighetsforståelse snus opp-ned. Vi lærer å se det største i det minste – Gud i det forsvarsløse barnet, fra den ubetydelige provinsen – vi lærer å se Gud selv i vår neste.
«Vi er Guds hus og kirke nu, bygget av levende stener» synger vi med Grundtvig i salmen Kirken den er et gammelt hus. Fordi vi er kalt, vi har hatt og har mennesker hos oss i vårt sokn som er kalt til evangeliets tjeneste, kalt til i ord og gjerning å bringe Jesus nær i våre liv, der hvor vi lever. – Det går om å åpne himmelen, for å være i bildebruken i dagens tekst. Da formes og preges vi, på måter vi kanskje ikke forstår – vi formes til tjeneste og det skapes håp for livet, håp gjennom døden, at Guds virkelighet ikke ender ved livets slutt, men at Gud holder oss fast også når dette livet en dag når sin ende.
* * * * *
I dagens tekster møter vi også på utfordringer som gjennom kirkens historie har skapt like mye utrygghet som trygget i menneskers liv, hvor ulike kirker går i litt ulike retninger når man søker forståelse, og hvor vår kirke ikke har noen «lære». Jeg tenker på leseteksten fra Romerbrevet, hvor Paulus snakker om forutbestemmelse: «Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde…», sier Paulus (Rom 8,30)
Ord som like mye kan skape trygghet som utrygghet – er jeg blant de forutbestemte, som Gud vil vedkjenne seg? Og om jeg ikke allerede er forutbestemt til frelse, er jeg da forutbestemt til å være utestengt fra Guds fremtid? Var det bare slik det måtte være, var det bare slik det måtte bli?
Hvor mye valg vi har når det kommer til stykket, er vel et spørsmål vi alle har stilt oss om så mange ting. Den valgfrihet vi liker å tenke at vi har, blir jo også stadig mindre med økt vitenskapelig kunnskap om genetikk og hvordan vi kan være predisponert for det ene eller andre – og med kunnskapen om hvordan kulturen formes oss. Hvor mye valgfrihet har vi… og overfor Gud… er noen disponert slik og andre slik…? Noen kan vi jo lett tenke på, og kan omtale seg selv som religiøse av natur, mens andre føler at de nettopp ikke er det, ikke er «religiøst anlagt» som man gjerne sier… Så, hvor er vi da i møte med spørsmålet om frihet og Guds rike her og nå og der fremme i Guds fremtid?
Det finnes ikke noe enkle svar på disse så store spørsmålene. Selv finner jeg hvile i Martin Luthers refleksjoner, og han står igjen i arven etter Augustin: Ingen er forutbestemt til å være utestengt, til ikke å være del av og i Guds fremtid, fremholder Luther. Mennesker kan alltid få tent håpet og tilliten i sitt hjerte om Guds omsorg og kjærlighet, det er slik sett aldri for sent og handler ikke om man føler seg religiøs eller ikke, religiøst anlagt eller ikke. På den annen side, fremholder Luther, når du kjenner troens flamme i ditt hjerte, stor eller liten, så kan du være helt, helt trygg. – Ikke trygg på hva du gjør, verdien av hva du mester og får til, men trygg på at Guds nåde er stor nok til å romme også deg, at det løfte du har fått i dåpen står ved lag. Gud svikter deg ikke. Da kan du, sier Luther, være trygg på at Gud har bestemt deg til frelse – til å ha del i Guds fremtid, også i og gjennom døden. Du kan være trygg. Det er altså en paradoksal måte Luther snakker om dette, selv opplever jeg det som en meningsfull måte, hva vi kan kalle en eksistensiell forutbestemmelse til frelse, men altså ikke til det motsatte…
Så skal vi takke, takke for at noen hører kallet til tjenesten for evangeliet, så vi kan samles for å høre Jesus-fortellingene gjenfortalt. Så skal vi også alle selv, i våre liv, i ord og gjerning, være evangeliets tjenere, på ulikt vis være hans disipler. Det er en tjeneste til liv! «Kom og se!»
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig ånd, som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen