Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 13. kapittel:
Så sa han: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i greinene på det.»
Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.»
Slik lyder det hellige evangelium.
Dagens evangelium handler om vekst. Og vekst er vel noe vi alle ønsker i våre liv, er det ikke? Dere som er konfirmanter, som er ministranter og medhjelpere i dag, dere ønsker jo å lære mer, bli flinkere, mestre stadig mer, og få mere penger, få større frihet, gjør dere ikke? – Dere som er pensjonister og alle vi andre – gjør vi ikke alle det, ønsker vekst på den ene eller andre måten, helt uavhengig av alder?
Sentralt i samtalen om klimakrise og naturødeleggelse står også spørsmålet om vekst, især spørsmål om økonomisk vekst. Om vi i dag er fanget i et tankesett om vekst, som natur og samfunn ikke tåler? – Lar vårt samfunn seg tenke, er det samfunnet vi i dag kjenner i det hele tatt mulig å forestille seg, uten kontinuerlig vekst? Det er både et vanskelig og utfordrende spørsmål. Hva skjer om økonomisk vekst i våre private liv ikke inntrer, hva gjør det med oss? Om min økonomi ikke vokser, det blir vanskeligere og vanskeligere å betale regningene, og hva om jeg må erkjenne at mine barn antakelig får det enda tøffere enn jeg. Hva skjer med meg da, hvilke valg tar jeg da? – Jeg tror ikke noen av oss har enkle svar på disse spørsmålene.
Å tenke om og å ønske seg vekst, på den ene eller andre måte, det tror jeg er dypt menneskelig. Hvordan kan vi tenke om vekst og utvikling, individuelt og kollektivt, på måter som natur og samfunn tåler, en bærekraftig vekst? Her går vi inn i dagens evangelium.
* * * * *
Guds rike kan sammenlignes med å plante det minste frø som overhodet finnes, for slik tenkte man om sennepsfrøet den gang, og at dette minste vokser og kan bli til et tre, så stort at himmelens fugler kan bygge rede i greinene! Slik det minste, sennepsfrøet, kan bli et tre – slik er det med Guds rike, det riket Jesus forkynner (jf Luk 4,43). Men hvordan så tenke om Guds rike, helt konkret? Tre kapitler senere i evangeliet spør fariseerne Jesus om når Guds rike skal komme, og Jesus svarer: «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: ‘Se her er det’ eller: ‘Der er det.’ For Guds rike er midt iblant dere.» (Luk 17, 20-21). Eller slik det het i tidligere Bibelutgaver: Guds riker er inne i dere. Gudsrikets hemmelighet.
Jeg vet ikke om du har forsøkt å bake med surdeig, kanskje også lage din egen surdeigskultur? Å bake brød med surdeig gir et mer saftig brød med lengre holdbarhet, det smuler mindre, surdeigen er rik på viktige fordøyelsesvennlige stoffer. – Mange fordeler altså. Jesu andre lignelse om Guds rike er surdeigen. For oss er kanskje surdeig noe litt eksotisk, men frem til man begynte industrielt å produsere gjær på 1800-tallet, ja så var jo surdeig det man brukte om man ikke hadde gjær. Surdeigens historie er gammel, den kalles gjerne oldtidens gjær.
Og det er litt av en bakemengde vi hører om i dagens tekst, hvor det står at bakstekona brukte tre mål mel, for det er ikke lite, det ville faktisk gi brød til 100 mennesker. – Det er et anselig mengde Jesus omtaler i lignelsen.
Symbolikken i sennepsfrøet er litt lettere å forstå enn lignelsen om surdeigen. Når Jesus viser til sennepsfrøet, ja da går det om kontrast, det minste, sennepsfrøet‚ kan bli et tre. Lignelsen om surdeigen er litt mer komplisert å forstå. For i kulturen den gang hadde man et noe ambivalent forhold til surdeigen. På den ene side brukte man jo mye surdeig til baking. Men på den annen side fikk man ikke ofre noe til Gud som var syrnet. Å ofre til Gud i tempelet i Jerusalem, var jo den gang svært viktig. Men surdeig hadde man altså ikke lov til å ofre til Gud, det kan vi lese i 3. Mosebok (jf 3. Mos. 2, 11). Det går om renhetsforskrifter. Og surdeigen måtte man rydde bort i påsken, og kunne altså ikke brukes i den store høytiden, noe som nok altså ikke bare handler om at man slik ville minnes utferden fra Egypt.
Men Guds rike kan altså lignes med surdeigsbrød? Er det Jesu disipler og alle de som fulgte Jesus det henspilles på, som et uttrykk for Guds rike? For her var det jo både fiskere og skatteoppkrevere, personer som ifølge fariseerne, som jo forvaltet renhetsforskriftene, var verdslige og urene? Menes med denne lignelsen om at Guds rike kan lignes med nettopp en surdeig, at alle de gamle renhetsforskrifter nå skal oppheves? Jo mer vi graver i teksten, jo mer komplekst ser vi at teksten kan leses.
Folkets håp den gang, i et liv i ufrihet under romersk okkupasjon, var at frelseskongen Messias skulle komme, og med kraft fjerne okkupantene og bringe Guds rike, her og nå. Men Jesus forteller altså lignelser om at Guds rike tar tid… Slik det tar lang tid før sennepsfrøet blir et tre, så tar det også lang tid å syrne deigen. Og Jesu lignelser sier jo faktisk at det ikke er vår aktivitet som ligger til grunn for at det skjer. Vel er mannen som sår og kvinnen som baker handlende, men det er frøet som vokser og det er surdeigen som syrner deigen – det er ikke menneskers verk.
* * * * *
Hva slags rike er så dette Gudsriket, en vekst som skjer langsomt, og som ikke er menneskers verk? Jo, det går om nådens og kjærlighetens rike, hva vi hører om i Jesus-fortellingene, som vi møter i Jesu forkynnelse. En nådens og kjærlighetens skaperkraft som vi forsøksvis kan legge til rette for, eller åpne for, men som vi jo ikke kan skape – det fødes i oss, kanskje overraskende, vokser frem i våre hjerter.
Ender vi så i ren individualisme? Er Guds rike noe som vi kun har inne i oss eller mellom oss? Nei, for som vi også husker: Et godt tre bærer god frukt. De ulike evangeliene vektlegger litt forskjellig når de snakker om Guds rike, Jesu forkynnelse og handlinger. Lukasevangeliet, dagens evangelium, framhever Jesu omsorg for fattige, svake og utstøtte enda sterkere enn de andre evangeliene. Lukas berører ofte temaet rikdom/fattigdom, understreker de rikes ansvar for å bruke sin eiendom til andres beste, fremhever hva vi kan kalle en sosialetisk dimensjon i Jesu ord og virke.
Jeg vet ikke om Cathinka Guldberg, diakonissen som for mer enn 100 år siden etablerte sykepleien i Norge og var avgjørende i å bygge opp Lovisenberg og det diakonale arbeidet, jeg vet ikke om Cathinka hadde en særlig kjærlighet til Lukasevangeliet. Men det kan godt hende. For nettopp Lukasevangeliet som legger så stor vekt på ansvaret for fattige, har gjennom historien spilt en sentral rolle for kristen diakoni, for kristent engasjement innen helse og hjelp til nødlidende. Har helt konkret vært viktig for diakonale sykehus og for organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Kirkens Bymisjon.
Kjære menighet, jeg tror ikke vi kommer utenom at vi som samfunn må tenke annerledes om vekst. Den vekst Jesus fremholder i dagens lignelser er på den ene side kompleks, det har vi sett. Men vi ser samtidig at det går om en vekst som reiser opp, en frigjørende nåde og kjærlighet som gjør oss hele. Men altså ikke en frigjøring til selvisk individualisme. Nei, vi settes fri til å være gode med hverandre, tjene hverandre, reise opp, muliggjøre og ta vare på livet – det liv og den verden vi alle er del av.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig ånd, som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.