Mange har en gammel huspostill i bokhyllen. Enkelte vil kanskje spørre: - Hva er en huspostill? Huspostill er ikke et dagligdags ord. En huspostill er en bok de hadde i mange hjem på 1800-tallet. I huspostillen var det trykt andakter og prekener. Huspostillen kom fram på søndagene. Den gang som nå bodde spredt. Ikke alle kom seg til kirke. Mange hadde lang vei til kirke. Ikke var det gudstjeneste hver søndag heller. Når de ikke kom seg til kirke, skulle husbonden samle alle på gården. Husbonden skulle høyt lese en preken fra huspostillen. Slik var det en gang. Slik er det ikke lenger. Nå er det glemt. Vi kan lære om det fra historiebøkene. Huspostillene havnet etter hvert i en kasse på loftet eller sendt på loppemarked.
Men det er et men: Mange har tatt vare på huspostillen. De har visst at boken har tilhørt familien. Mange har med sirlig skrift ført inn slektstavlen i huspostillen. De hadde ikke mange bøker på 1800-tallet. Bøker var dyrt. Men en huspostill eller en salmebok eller en Bibel hadde mange. I disse bøkene kunne de skrive: Gift år. Barn født. Barn to født. Livets gang. En huspostill eller en Bibel. Å føre inn fødselsdato, dåpsdato var en måte å betro, bekjentgjøre eller kunngjøre livets viktige hendelser. Det var helt annerledes enn vi er vant til. For oss er det naturlig å hente fram fotoapparatet. Først mot slutten av 1800-tallet ble det vanlig med et besøk hos fotografen. Det var heller ingen Facebook. Et sted måtte det høytidelig stadfestes for ettertiden da et barn ble født. Da et barn ble døpt, ble navnet ført i en huspostill eller en Bibel. Da ble det høytidelig.
I vår tid er det annerledes, og annerledes vil det være et par generasjoner fram i tid når de skal minnes dåpsdagen. Begivenheten er bevart på en skjerm. Det kan gjøres allerede i morgen eller om ti år, eller kanskje hundre år. Det er en måte å bevare det som skjer. Når vi først ser noen bilder, kommer masse andre minner samtidig. Og forståelse av virkeligheten rundt oss. Ikke bare det vi gjerne kaller livets gang. Men hvordan livet utfolder seg. Vi har noen holdepunkter, noen startpunkter. Et barn fødes, døpes, navnet skrives i en bok. Og så blir det en helt livsutfoldelse.
Akkurat slik vi leser i Lukasevangeliet. Der leser vi at Jesus sier: «Hva er Guds rike likt? (…) Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i greinene på det.». Skriver evangelisten Lukas. Når vi hører fra Lukasevangeliet. Et sennepsfrø blir sådd og vokser til et stort tre. Har vi ikke opplevd det alle sammen? Hatt frø i hånden. Små, nesten usynlige frø. Når vi har plantet frøet, har det vokst opp til å bli en blomst, en busk, et tre. Noen ganger enormt og digert. Særlig gjør det inntrykk når vi står foran et tre som er hundrevis av år gammelt. Da opplever mange at de er vitner til naturens storhet. En gang var treet et lite frø som vi kunne holde i hånden. Det er nesten ikke til å forstå. En gang har hvert tre vært et frø. Når vi skal tenke over dette nesten paradoksale, blir denne undringen over naturen – denne følelsen, ja det er den samme undring som fyller oss når vi blir vitne til en fødsel. Det blir som Skriftordet ordet om frøet som vokser og blir et stort tre. Treet er et bilde på Guds rike. Slik er Guds rike. Av det lille blir det noe stort. Det er sant. Jesus kalte tolv disipler. De tolv er blitt til milliarder. Jorden rundt. I to tusen år. Det er nesten ikke til å tro. Men slik er Guds rike. Vi kaller det for Guds rike. Et fellesskap av mennesker som Gud har glede i.