Det står skrevet i evangeliet etter Markus:
Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut mot Oljeberget. Jesus sa til dem: «Dere kommer alle til å falle fra og vende dere bort fra meg, for det står skrevet:
Jeg skal slå gjeteren,
og sauene skal bli spredt.
Men etter at jeg er stått opp, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea.» Da sa Peter: «Om så alle vender seg bort fra deg – jeg gjør det ikke!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: Nå i natt, før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.» Men Peter forsikret: «Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg!» Det samme sa de alle.
Da de kom til et sted som heter Getsemane, sa han til disiplene: «Sett dere her mens jeg ber!» Så tok han med seg Peter, Jakob og Johannes. Han ble grepet av angst og gru, og han sa til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg til jorden og ba om at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig. Han sa: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake og fant dem sovende, sa han til Peter: «Simon, sover du? Klarte du ikke å våke en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen gikk han bort og ba med samme ord. Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Og de visste ikke hva de skulle svare ham. Han kom til dem for tredje gang og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er det avgjort. Timen er kommet. Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg, er nær.»
I det samme, mens han ennå talte, kom Judas, en av de tolv, og med ham en flokk som var væpnet med sverd og stokker. De kom fra overprestene, de skriftlærde og de eldste. Forræderen hadde avtalt et tegn med dem: «Den jeg kysser, han er det. Grip ham og før ham bort med sikker vakt.» Og da han kom, gikk han straks bort til Jesus og sa: «Rabbi!» og kysset ham. Så la de hånd på ham og tok ham til fange.
En av dem som sto der, dro da sverdet og hogg etter øversteprestens tjener og kuttet av ham øret. Men Jesus sa til dem: «Dere har rykket ut med sverd og stokker for å gripe meg, som om jeg var en ransmann. Dag etter dag var jeg hos dere og underviste på tempelplassen, men da grep dere meg ikke! Men slik skulle skriftene oppfylles.» Da forlot alle ham og flyktet.
En ung mann var i følge med Jesus; han hadde bare et linklede om seg. De grep ham, men han slapp linkledet og flyktet naken bort.
Slik lyder det hellige evangelium. Mark 14,26-52
Musikk
Tekstrefleksjon:
Jesus kunne være provoserende direkte.
Også med sine nærmeste venner.
For hørte dere hva han sa:
«Dere kommer alle til å falle fra og vende dere bort fra meg.»
Dette sies, rett etter at de hadde feiret påskemåltid.
Et måltid som ikke bare handlet om mat.
Men om vennskap.
Være knyttet sammen på en spesielt sterk måte.
Og så nattverden.
Som sørget både den kvelden, og i dag.
For at hinnen mellom himmel og jord, ble enda tynnere…
Kanskje hadde de aldri følt seg nærmere Jesus.
Og så sier han:
«Dere kommer alle til å falle fra.»
Det er en nesten irriterende nøktern klarsynthet fra Jesus sin side.
Han visste jo.
Men var det nødvendig å si det?!
Heldigvis.
Han sier mer:
«Men etter at jeg er stått opp, skal jeg gå i forveien for dere …»
Disiplene kom til å svikte ham.
Men han skulle aldri svikte dem.
Takk og pris for at det er sånn – Jesus er.
For det hjelper jo ikke hva de nettopp hadde opplevd.
Denne skjærtorsdagskvelden.
Og gjennom 3 år.
Peter som lover mer enn vi vet han kan holde, og de andre likedan.
Og de hadde ikke gått langt.
Kom inn i Getsemane-hagen.
Og Jesus vil be.
Søke å finne krefter hos sin far.
Han, som var helt og fullt menneske.
Han skulle gjøre noe umenneskelig.
Jesus skulle frivillig – gå i døden.
Han er grepet av angst og gru, og hans sjel er tynget til døden av sorg.
Så før han kaster seg til jorden og ber om at denne timen må gå ham forbi, om det var mulig,
Og så tryglet han sine venner og sa:
«Bli her og våk.»
Jeg har hørt mange fortellinger.
Om familie, som har våket de siste døgn og timer, over en som skulle dø.
Det er som om livet går inn i ventemodus.
Alt annet blir mindre viktig.
Og selv om en mor, far, eller en annen de er glad i, er i ferd med å slippe tak i livet.
Så er det viktig å bare være der.
Viktig for dem selv.
Og jeg tror – viktig og trygt, for den som snart skal gå inn i det ukjente.
Noen av dere har også våket over et barn.
Eller en annen.
Som var syk.
Og som trengte at du var der.
Kanskje med noen gode ord. En kjærlig berøring. På en hånd, et kinn, eller ved å stryke over håret.
Men viktigst.
Bare å være.
For å slippe å være alene.
Med frykten. Og det uvisse.
Jesus ba dem våke - men skjønte de ikke alvoret?
Eller var det for ufattelig,
at han som hadde utrettet under –
selv skulle stå i fare for å dø?!
I hvert fall.
Hans mest betrodde menn.
Peter, Jakob. Og Johannes.
De ble bedt om å våke med ham.
Men de sovnet.
1, 2 og 3 ganger, sovnet hans beste venner, i stedet for å våke.
Jesus måtte kjempe alene.
Det var kanskje vanskelig for disiplene.
Å ta alvoret på alvor.
Men kanskje er det sånn for oss også?
Vanskelig å forstå –
hvordan Jesus kjempet.
Mot det det som lå foran. Med angst. Gru. Uro.
I ensomhet.
Det er mange mennesker, også i dag, som føler de kjemper alene.
Mot mørke. Overmakt.
Ansvar som føles umulig å bære.
Ensomhet. Og tomhet.
Slitenhet – men som kanskje nettopp ikke finner søvn, eller hvile.
Jeg tror.
At selv om ikke vi forstår.
Så er det annerledes med Jesus.
Han har vært der.
Han ser.
Og forstår den som strever, og bærer tunge byrder.
Og – han sovner aldri ifra sin våking over oss!
Salmer:
Solosang: «Blå salme»
113 «Ingen vinner frem»
Solosang: «Har du fyr»
982,1 «Fredslitaniet»
144 «Du låg og skalv av angst på kne»
860 «Før dagsens siste ljos døyr ut»
Solosang: «Somewhere»
Solist: Mildred Marita Ramberg Røthe
Musikk: Kantor Torkil Skille