-Mona, når begynte du som kirkegårdsarbeider?
-Jeg begynte helt tilfeldig ved at bekjente anbefalte meg en jobb som sommervikar på Vår Frelsers Gravlund i Oslo på 70-tallet. Jeg trivdes med jobben og det ene førte til det andre. Etter et par år på gartnerskolen, fikk jeg fast jobb i 1980 på Vår Frelsers Gravlund. Jeg var der i noen år, til jeg begynte på Vestre Gravlund, som er landets største gravplass: 250 dekar og 35.000 graver. Her var jeg frem til 1999.
Mona er født hjemme i Søre Osen, på vestsiden av sjøen. Jordmor var på østsiden, og kom over sjøen i båt. Hun er døpt og konfirmert i Søre Osen kirke, men flyttet etterhvert til Oslo. Da eldste datteren var skoleklar, flyttet Mona tilbake til hjembygda. Hun ville at datteren skulle gå på skole i Vestre Trysil, samme skole som hun selv begynte på da den åpnet i 1964.
-Jeg savnet Oslo helt til å begynne med, og hadde hverken jobb eller førerkort. Men etterhvert ble det ledig stilling ved kirkene i Trysil, og jeg fikk også førerkort. Dette var mens Tor Brovold var kirkeverge. Harald Nyberg var journalist i Østlendingen, og intervjuet meg etter et par år i stillingen i 2006.
-Til å begynne med hadde jeg ansvaret for tre kirkegårder: Søre Osen, Tørberget og Plassen. Men etter en omorganisering ble vi ett team som tok seg av alle kirkegårdene i Trysil. Det var litt overgang, fordi jeg hadde blitt litt knyttet til “mine” tre første kirkegårder.
-1. august går du av som pensjonist, Mona. Gleder du deg?
-Jeg har ikke tenkt så mye på det ennå. Kanskje skjøvet tanken litt foran meg. Jeg har nok igjen å legge en plan. Men så har jeg barnebarn på 3 år, jeg liker å være ute og er nok en friluftsperson. Jeg vil reise litt rundt i Norge, og så har jeg familie og venner i Oslo. Kanskje jeg vil ta opp igjen fotograferingen. Jeg var med å starte 7-milsskogen fotogruppe i Søre Osen.
-Fysikken er ikke den samme, sier Mona. -Det har vært mange tunge tak og slitasjen begynner å merkes, så det kan være fornuftig å gi seg. Men jeg har aldri grudd meg for å gå på arbeid. Jeg liker å arbeide, å jobbe ute og være i bevegelse. Jeg gjør det jeg kan for å gjøre det pent på kirkegårdene. Og vi treffer mange hyggelige folk rundt omkring. Vi er et team som gjør denne jobben, og vi har det veldig morsomt på jobb vi kollegene. Det har vært utrolig fint å jobbe i lag med gutta.
-Det står “Gartner/Kirkegårdsarbeider” på jakka di - hva består jobben i?
-Det er alt fra planlegging med blomsterhandler av innkjøp av blomster til gravstell, planting av 2500-3000 planter vår, sommer og høst, snørydding om vinteren, urnenedsettelser, bidra å begravelser, oppretting av gravminner, såing av nye graver, plenklipp og kantklipp. Det er også vi som fyller i gravene, legger på blomstene og setter på korset. Vi gjør den siste pyntingen av den ferdige graven.
-Jeg er litt pirkete. Like å ha planer, og å nå målene jeg har satt meg. Jeg gjør ikke jobben halvt, men liker å gjøre ting skikkelig og helt ferdig.
-Det er en fysisk jobb, med stenoppretting og montering. Tunge trillebårlass med jord og sten. På gravlunden i Oslo hadde vi hvert vårt område som vi var alene om, men her i Trysil jobber vi i team. Jeg har vært heldig og aldri hatt skader. Men det har vært avgjørende for driften at vi har fått oppgradert maskinparken. Det var mye manuelt arbeid som vi nå får maskinell hjelp til. Det har vært en utvikling i jobben. Før var det nok et lavstatusyrke, men ikke nå lengre. Bare det å ha skikkelige arbeidsklær med synlig og tydelig merking betyr mye for å bygge tilhørighet og identitet.
-Vi jobber selvstendig i teamet. Vi har fått stor tillit fra kirkevergen, og det er viktig å ta vare på den tilliten.
-Du er ansatt ved kirkekontoret, men samtidig er jobben din i praksis mer knyttet til gravferdsmyndigheten enn til kirka. Likevel møter du jo folk i alle sammenhenger, ikke minst i sorg. Hva betyr det?
-Jobben er allsidig. Jeg har trådt til der det har vært nødvendig: alt fra å klippe gress, til å møte folk i sorg, sette ned urner, og også være kirketjener når det har behøvdes. Noen ganger har folk litt bedre tid enn meg. Særlig tidligere var det mange som hadde behov for å møtes og snakke på kirkegården. De fleste av disse er nå borte. Det har vært et generasjonsskifte. Folk visste hvem jeg var, og kom og ba om hjelp eller råd, eller bare for å fortelle en historie. Jeg har fulgt mange av disse til slutt. Folk stopper opp og prater nå også, men mer i grendene enn i sentrum. Kanskje de har litt bedre tid i grendene? Men jo, man kommer tett på folk.
-Jeg satt ofte på galleriet under gravferder før, og fikk vite litt om den som ble gravlagt. Slik ble det litt spesielt å stelle den graven senere.
-Hvilket forhold har du til kirka?
-Jeg går ikke til gudstjeneste eller er “personlig kristen”. Men kirka er et godt rom å være i under begivenhetene i livet.
-Hva kommer du til å savne med jobben, Mona?
-Å gjøre en forskjell. Gjøre det fint. Gjøre at folk føler seg velkommen. Og så kommer jeg til å savne gutta på jobb. Vi har aldri hatt konflikter. Det er et godt arbeidsmiljø. Og så dette å finne gode løsninger på utfordringene vi møter. Det er klart det kan være kalde dager ute med 25 minus. Men dette å være en del av årstidene vil jeg savne. Kjenne når det våres, første snøen, første rimfrosten. Det å være oppmerksom på dette og legge merke til hva som skjer. Det er ikke bare trist på en kirkegård, men veldig vakkert også. Det er jo en evighetsjobb å stelle kirkegårdene.
Vi ønsker Mona lykke til som pensjonist, og takker henne for en betydningsfull og stor innsats gjennom en lang karriere som gartner og kirkegårdsarbeider. Mona har gjort en forskjell.